Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Sort enke - del V

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Arve har konkludert med at han ikke er psykopat, men et følelsesmenneske -  hvordan kan han ellers elske å hate sin kone Mia så dypt? Eller føle en så sterk forakt for sin elskerinne, resepsjonsdamen Aina? Mia skriker på svensk når de elsker, leser bisarre annonser ved frokostbordet og vil ha barn. Arve vet at et barn vil forrykke den finstemte terrorbalansen dem imellom, men hun truer med å gå fra ham og ta med seg hele formuen dersom han ikke går med på det. Arves gamle venn og advokat, Olav Holst, bekrefter at Mia kontrollerer formuen, men at Arve er enearving. Arve beslutter seg for å ta livet av Mia. Men han har et klart motiv, så hvordan unngå å komme under mistanke? Han rykker inn en annonse under «Byttes» i Aftenposten med tittelen på en gammel, amerikansk film hvor to mordere bytter ofre for å gi hverandre alibi. Mens han venter på svar, går han med på Mias krav om barn. En anonym person svarer på annonsen og ber om et møte på en restaurant. Men på restauranten oppdager Arve til sin forskrekkelse at det er Mia som sitter ved det avtalte bordet. Han kommer seg vekk og mener seg usett, og skjønner at det haster med å myrde henne før han selv blir offeret! Mia skal til firmahytta i Rauland, og Arve, som jobber med mikrosprenglegemer, plasserer en mikrobombe i bensintanken som vil detoneres når kilometertelleren når 44666. Samme morgen som hun skal dra spør Mia hvorfor Arve har kjøpt rødvinsflasken hun har funnet i stresskofferten hans. Han påstår han skal nyte den alene, men han har avtalt å spise middag hos Aina, som har insistert på at de skal feire «treårsdagen». Og dermed har nedtellingen til 44666 startet.

Del IV

Aina møtte meg i døren da jeg kom. Hun hadde på seg en grønn sarong og hadde lagt en forsøksvis matchende blå eyeliner under øynene. Jeg noterte at mascaraen klumpet seg her og der, og sukket. Aina nådde ikke Mia til knærne når det gjaldt stil, men hennes iver etter å tilfredstille min smak var i alle fall rørende.
«Chateau Latour 98,» sa jeg og viste henne rødvinsflasken. «Bordeaux.»
«Oh-la-la,» sa hun og himlet med øynene. Jeg smilte. Jeg kunne like godt tatt med en Bordeaux Rouge (kr 80, Vinmonpolets prisliste april- mai 1998), hun ville hverken visst eller merket forskjellen.
Bordet var dekket med en hvit, damasklignende duk, men opprinnelsesstedet var mer sannsynlig en av IKEAs tilvirkningssteder enn Damaskus. Hun hadde satt en vase med tre røde roser i midt på bordet, også det rørende i all sin naivitet, og hun så spent på meg da jeg løftet lokket av terrinen hun hadde satt frem. Da dampen hadde lagt seg, så jeg et stykke blekt kjøtt dekket av en ekkel, tykk og hvit saus.
«Kokt pattegris,» sa Aina med stolthet i stemmen.
Så passende, tenkte jeg. Vi feirer tre års utroskap med en babygris innsmurt i sæd og morsmelk.
«Nå må du spise mye, Arve. Jeg har mer på kjøkkenet.»
Jeg lo lavt, dro spissen på vinåpneren rundt flaskehalsen, fjernet plasten før jeg langsomt skrudde stålet ned i korken. Hodepinen fra natten før hadde begynt å murre bak øynene igjen, som en klo som satt bak der og nappet i synsnervene.
«Kjøkkenet? Unnskyld, men jeg kan ikke se at De har noe kjøkken, frøken.»
«Jeg vet det. Jeg liker bare å si det.»
Korken kom ut av flasken med et lite plopp.
«Men så lyver du, Aina.»
Kanskje var det tonefallet mitt, for blikket hennes flyttet seg alt nervøst.
«Jeg vet det. Ikke...»
Jeg kunne være, lukte frykten hennes, den lå alltid der rett under overflaten, en nedarvet refleks som gjorde henne til et evig offer for alle menn hun traff. Jeg fuktet leppene med tungen før jeg sakte og tydelig sa:
«Sannheten er at du har et søplete tekjøkken i et mørkt, lite rottehull av ei stue som du kaller leilighet, ikke sant?»
«Arve, vær så snill, ikke begynn...»
«Ikke sant?»
Svakheten hennes kunne være uutholdelig irriterende. Jeg skjenket vin i glasset hennes og visste at hun så på meg med et såret blikk. Ville jeg få øye på en tåre i øyekroken hennes om jeg så opp? Hun svarte ikke og jeg fortsatte å helle. Nede fra Store Ringvei hørte jeg det hvine i bildekk, men det kom ikke noe smell etterpå. Glasset var fullt, og vinen rant ned langs siden og bredte seg som en blodpøl utover duken som drakk så fort den kunne.
«Ja,» hvisket hun.
«Ja, hva da?»
«Ja, det er sant. Jeg lyver.»
«Jeg hørte ikke.»
«JEG LYVER!»
Jeg sluttet å sjenke og satte flasken ned på bordet. Brystet hennes hevet og senket seg, og neseborene var spilt ut som på en nervøs hoppe.
«Det er greit,» hvisket jeg. «Jeg tilgir deg.»
En lang stillhet fulgte. Så hevet jeg smilende mitt eget tomme glass.
«Skål for våre tre år. Og for kjærligheten.»
Hun gjorde ikke mine til å løfte glasset, satt bare rett opp og ned på stolen, og jeg bøyde meg over bordet, grep hånden hennes og kysset den.
«Så, så, min lille due, du må vel kunne tilgi meg litt søling? Jeg elsker deg, vet du.»
Hun så lenge på meg. «Av og til...»
«Av og til lurer du på om jeg er helt vel bevart.» Jeg lo høyt. «Jeg har jo fortalt deg at jeg ikke er det, jeg er gal. Etter deg.»
Hun sukket, grep glasset og drakk. Så gikk hun bort til vasken, hentet en klut og en saltpose.
«Venner?» spurte jeg.
Idet hun kom mot bordet, fanget jeg henne med en hånd rundt livet.
«Se på meg, Aina. Venner?»
Jeg nikket innstendig til hun smilte svakt, ga etter og nikket hun også. Hun rusket meg i håret.
«Skal du ikke drikke du også?»
«Jeg kjører bil,» sa jeg og slapp henne. «Jeg må tidlig hjem i kveld.»
«Jamen...» Underleppen hennes skjøt frem.
«Sett deg. La oss smake på grisen.»
«Jeg trodde du skulle bli en stund i kveld. Du sa jo...»
«Beklager, kjære du.»
Jeg la et stykke på tallerkenen min, og stakk kniven i det motbydelige kjøttet. En blank, gulaktig væske rant ut. Med en grimase kjørte jeg gaffelen i den store biten jeg hadde skåret løs og løftet den til munnen. Jeg lukket øynene og lot tennene synke inn i kjøttet. En smak av mandel, hvitløk og... rosmarin? Det smakte litt underlig, men slett ikke så verst.
«Hvorfor ikke i kveld? Mia er jo...»
«Spis, nå, Aina, og ikke plag det lille hodet ditt for mye.»
Hun gulpet ned en munnfull vin, og jeg grudde allerede for betroelsene fra hennes skakkjørte barndomshjem som jeg visste ville komme etter et par glass til. De ble forferdelig trettende i lengden disse historiene, selv om jeg må innrømme at faren hennes virket som et interessant menneske i all sin avstumpethet.
«Jeg skulle bare ønske at vi kunne være litt mer sammen, Arve.»
Den sytende tonen fikk raseriet til å bykse frem i meg som en ilter bikkje, men jeg la rolig ned bestikket før jeg snakket:
«Det skulle jeg også, Aina...»
Hun smilte usikkert mens jeg trakk pusten.
«...men hvis du ikke holder kjeft nå, så hiver jeg grisematen i veggen.»
Hun slapp gaffelen. Jeg fortsatte å tygge og noterte et hulk som kom over de skjelvende leppene hennes. Kanskje var jeg verre enn jeg pleide å være, men jeg kunne jo ikke begynne å forklare henne alle de rare følelsene som raser i en når en sitter og venter på budskapet om at ens hustru er drept, ja, ikke bare drept, men sprengt og grillet til døde i en forferdelig bilulykke. Overdriver jeg? Selvfølgelig, men skal en greie å føle noe som helst, må en overdrive.

Aina snufset lykkelig uvitende, og jeg sukket og rakte henne servietten min. Hun knep øynene igjen da hun snøt seg, og to tårer presset seg frem under øyevippene. Så la hun hodet bakover og tømte resten av vinglasset. Jeg har alltid tillagt et menneskes gener stor betydning, og skjønte derfor tidlig Ainas anlegg for alkoholisme. Hun hostet, presset servietten mot munnen og hostet mer. Plutselig spydde hun. Det skjedde så fort at ingen av oss rakk å reagere, det stod som en rødgul fontene ut av munnen hennes og en udelikat blanding av rødvin, galle og biter av noe som kan ha vært Maryland Cookies klasket ned på duken foran meg. Jeg spratt opp av stolen og prøvde å komme meg unna, men for sent, buksene mine var alt tilgriset.
«Men i helvete, Aina!»
Og apropos helvete var det akkurat dit hun så ut som hun var på vei da jeg så opp igjen. Øynene hennes prøvde å sprenge seg ut av skallen, og begge hendene grep rundt halsen, mens hun gispet etter luft. Hun reiste seg halvveis opp fra stolen som veltet bakover, stod og svaiet som en linedanser mens hun utstøtte noen merkelige lyder. Hun prøvde tydeligvis å si noe. Min første forskrekkelse hadde veket plassen for fascinasjon. Hun hadde tydeligvis fått noe i halsen. Nå falt hun på kne og så på meg med et bønnfallende blikk som ba, nei, som tryglet om luft. Øyeeplene rullet bakover og all fornuft syntes å ha forlatt henne. Vel, ingen tvil om at hun led, at hun gikk gjennom alle nevnte helvetes kvaler. Jeg har lest i et verk om moderne forhørsmetoder («Warfare & Physical Stress», Henderson 1982) at den mest effektive måte å torturere sannheten ut av et menneske på ikke er, som noen tror, å slå i stykker kjønnsdelene eller å kjøre glødende pinner inn i kroppsåpningene, selv om det selvfølgelig kan ha sin sjarme. Det mest effektive er, som med så mye annet, det enkleste: å nekte den avhørte luft. Holder du hodet til vedkommende under vann lenge nok til at oksygenmangelen har kortsluttet alle hjernens kommandokretser som går på lojalitet, ære, menneskelighet og andre overflødige dyder, står bare ett igjen: overlevesesinstinket. Og da er det ikke lenger noen grenser for hva mennesker er villige til å gjøre for å forlenge livet sitt en time eller to. Som for eksempel å krype på armer og knær over et gammelt vegg-til-vegg-teppe som strengt talt hadde trengt en rens, skrape på mine nye Lafitte-sko med neglene og utstøte lyder som bringer tankene hen på et alvorlig tilfelle av cerebral parese. Jeg skjønte at tiden var knapp, og at mine videre studier i menneskelig lidelse måtte henlegges til en annen anledning. Med to raske skritt kom jeg meg bak Aina, knelte, la armene rundt henne, løftet og klemte til omtrent der jeg mente solar plexus måtte være. Ifølge den instruksjonsfilmen jeg hadde sett, skulle nå brødskalken, kyllingbeinet eller hva det var, falle ut av munnen hennes, og hun skulle hoste kraftig før hun medtatt, men lykkelig, falt redningsmannen om halsen. I stedet stod en ny søyle av galle og mavesaft ut av kjeften hennes og traff med imponerende kraft veggbroderiet (en stygg og hjemmelaget sak hun hadde fått av moren for flere år siden som avskjedsgave da hun flyttet til Oslo), og jeg vaklet forskrekket bakover. Aina falt rallende i kne, og jeg skjønte at dette var verre enn først antatt. Jeg tok nytt tak og klemte til, mens Aina sparket for å komme fri. Hendene hennes hadde fått tak i et bordbein og jeg ropte inn i øret hennes at hun måtte ta det med ro, at det ikke nyttet å kave seg opp. Hun klorte, reiste seg med meg som ryggsekk og i et glimt så jeg oss i speilet på veggen mot vindfanget. Det var et groteskt syn, et par i en vill dødsdans, han klamrende seg fast til henne og hun med tungen, rødvinsblå, stikkende ut av munnen.
Rødvinsblå. Det var da jeg må ha skjønt det, for plutselig slapp jeg henne. Hun sank ned på teppet, vred seg rundt, så på meg slik jeg innbiller meg druknende må stirre mot himmelen før de synker til bunns. Rallingen lød som en ankerkjetting som løper ut. Hun var ferdig, jeg behøvde ikke å ha lest de artiklene om dødsprosessen i Medical Report («The Clinical Dead» av Warren & Martinson, 1977), for å skjønne det. Rallingen gikk over i gisping, raspende som fra en peisbelg, men uten kraft til å blåse liv i noen ny livsflamme. Det var lite jeg kunne gjøre, så jeg snudde meg mot spisebordet. Korken til vinflasken lå ved siden av tallerkenen min. Jeg grep den, luktet forsiktig og studerte den nøye. Og ganske riktig, et lite, nesten usynlig hull gjennomboret den brune, porøse korken på langs. Akkurat et slikt lite hull som det ville bli etter en lang, smal sprøytespiss. Jeg hadde mest lyst til å velte hele spisebordet, men nøyde meg med å kaste korken som lydløst traff veggen.
«Din helvetes heks,» hveste jeg. «Din jævla... »
Jeg hvisket det siste ordet:
«...giftmorderske.»
En stund ble jeg stående å betrakte Aina, en skjelvende bylt på gulvet. Så ga jeg meg til å tråkke frem og tilbake i rommet mens jeg lyttet til klynkingen som ble svakere og svakere. Herregud, for en situasjon. Til slutt måtte jeg stoppe og le litt. Hun hadde vært en verdig motstander, Mia, det skulle hun ha. Det må ha vært noe åndedrettslammende hun hadde sprøytet inn i vinflasken, hvis jeg ikke tok feil var det en eller annen form for cyanid («Norsk Legemiddelhåndbok 98- 99») som hun som farmasøyt ikke hadde hatt særlige problemer med å få tak i.
Men hvis hun hadde hatt gift, hvorfor hadde hun ikke brukt den før, i morgenkaffen min, for eksempel?
Det tok meg noen runder på gulvet før jeg skjønte hvordan den utspekulerte hjernen hennes hadde resonnert.
Om jeg døde hjemme i huset vårt, skjønte hun at hun automatisk ville bli mistenkt for å stå bak. En obduksjon ville raskt vise at jeg var blitt forgiftet, og selv om hun kunne bevise at hun hadde vært i Rauland da selve forgiftningen skjedde, ville enhver, inkludert politiet, skjønne at hun kunne ha etterlatt giftig mat eller drikke som det var sannsynlig at jeg ville innta. Så da Mia oppdaget vinflasken i stresskofferten min, hadde hun straks innsett at det var sjansen hun hadde ventet på. Da Mia hadde sagt at hun hadde vanskelig for å se for seg meg drikke vin alene i heimen, hadde jeg oppført et lite skuespill på grunn av hennes dulgte hentydning om at jeg hadde en elskerinne, men jeg kjente Mia -  hun hadde skjønt tegningen alt for lenge siden. Sagt på en annen måte: Man knuller ikke på bortebane i tre år uten at en fordervet person som Mia lukter lunta.
Og hun hadde selvfølgelig innsett at om jeg ble funnet død sammen med en elskerinne på et hotellrom eller i elskerinnens leilighet, var det ingen som ville kunne bevise, eller engang sannsynliggjøre, at min hustru hadde vært i befatning med den forgiftede vinen. For alt politiet visste kunne det være min elskerinne som hadde skaffet vinflasken til veie.
Jeg begynte nærmest automatisk å rydde av bordet, skylle av tallerkener og hive mat i søppelet. Selvfølgelig kunne jeg ikke la noen få vite om at jeg hadde vært her i kveld. For det første kunne jeg jo bli siktet for mord. Den virkelig skyldige ville nemlig være ute av stand til å tilstå noe som helst ettersom hun i øyeblikket trolig befant seg spredd over deler av Raulandsfjellet. Og dessuten; om politiet fant ut at Aina og jeg hadde vært elskere, ville de selvfølgelig se at jeg hadde et svært sterkt motiv for å kvitte meg med min kone og begynne å granske «bilulykken» nærmere.
Jeg stønnet, vætet en vaskeklut og med oppvaskhanskene på ga jeg meg til å tørke av alle stedene hvor jeg kunne tenkes å ha satt fingeravtrykk de siste tre årene. Det eksluderte stort sett tekjøkkenet, men inkluderte definitivt området foran fjernsynsapparatet og hele soverommet. Samtidig gratulerte jeg meg selv med min prinsippfaste holdning til total hemmeligholdelse. Jeg kunne vanskelig tenke meg at Aina hadde vært løsmunnet overfor venninner, ikke bare fordi hun hadde lovet å holde munn og var en fryktsom sjel, men ganske enkelt fordi jeg tvilte på om hun hadde noen.
Det tok over en time før jeg var ferdig med å tørke vekk fingeravtrykk, rydde opp og støvsuge. Jeg måtte ned på alle fire for å finne vinkorken som hadde trillet under sofaen. Jeg puttet den i lommen, så skjøv jeg en stol bort til Aina for å se henne trekke sitt siste åndedrag, men jeg var for sent ute. Sarongen hadde glidd ned på den ene siden og blottet en slank, hvit skulder, og det lange, brune håret som lå spredd i en vifte, matchet faktisk jordfargene i gulvteppet. Hun kunne sett vakker ut om det ikke hadde vært for den forvridde munnen, restene av oppkast på haken og den fastfrosne panikken i øynene som stirret i hver sin retning, ett mot taket og ett på meg.
Det siste jeg gjorde var å plassere vinflasken i hånden hennes. Så tok jeg på meg skoene, sjekket gulvet for eventuelle skoavtrykk og ble stående i vindfanget og se tankefullt på henne.
Ville politiet kjøpe det jeg her hadde iscenesatt? Det var noe som skurret, noe ved selve illusjonen. At en ung, ensom kvinne med en tragisk barndom begår selvmord var i seg selv ikke egnet til å påkalle stort annet enn skuldertrekk, men med cyanid på en rødvinsflaske? Giften er vanskelig å få tak i, og det er så smertefullt at man neppe hadde unnet selv sin verste fiende en slik død. På den annen side, i Ainas nesten bokløse bokhylle stod Shakespeares «Romeo og Julie» (kjøpt fordi hun syntes Leonardo DiCaprio var så søt i filmen), og det er jo ikke utenkelig at en ung kvinne som leser slikt kan komme til å tro at det er noe romantisk ved å tømme giftkalken. Giftkalken. Selvfølgelig, det var det som manglet.
Jeg skrittet forsiktig inn, fant «Romeo og Julie» i bokhyllen, la den på bordet og byttet ut vinflasken i Ainas hånd med vinglasset. Mulig det var en overdrivelse, men det så straks mye bedre ut.