Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Sort enke

Arve har konkludert med at han ikke er psykopat, men et følelsesmenneske -  hvordan kan han ellers elske å hate sin kone Mia så dypt? Mia skriker på svensk når hun blir kåt, leser bisarre annonser fra Aftenposten ved frokostbordet og nå vil hun ha barn. Arve vet at et barn vil forrykke den finstemte terrorbalansen dem imellom, men hun truer med å gå fra ham og ta med seg formuen hvis han ikke går med på det. Arve vet at det må skje som han egentlig bare har ventet på -  Mia må dø. Del 1

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg kom for sent på jobb, og Aina i resepsjonen så opp på meg med bekymring i blåklokkeblikket.

«Hei,» sa jeg lavt, rettet på slipset med et oppgitt ansiktsuttrykk som skulle vise hvor mistrøstig hjemmelivet mitt var. Det første året jeg jobbet her hadde jeg alltid hilst henne med et hjertelig «Hei, Aina!», toppet med et muntert smil, akkurat slik vi tror at kolleger liker å bli hilst. Men man hilser ikke slik på en kvinne etter at man har knullet henne på benken på tekjøkkenet bak resepsjonen under en firmafest så skapdørene har flydd opp og hundre poser Ali Kaffe rast ut. Spesielt ikke når akten er blitt gjentatt i hennes sokkelleilighet på Tåsen en gang annenhver torsdag i tre år uten at en sjel vet det. Da hilser man lavt, konspiratorisk og navnløst uten for mye øyekontakt og begrenser øvrig konversasjon til et minimum, det vil si til et klokkeslett som hviskes i forbifarten en gang hver nevnte torsdag, før man haster avgårde etter å ha registrert et bekreftende nikk.

Da Aina skjønte at ingenting alvorlig galt var fatt, smilte hun stupid med førti feilfrie tenner, hennes fremste aktiva. Hun var liten og passe trinn, brukte for mye sminke på den rosableke huden, var 25 år og av og til lurte jeg på hvor gammel hun måtte bli før hun skjønte at hun ble skrudd, ikke bare sånn bokstavelig, men på alle andre måter også. For det første kom jeg aldri til å gifte meg med henne, for det andre elsket jeg henne ikke og for det tredje hadde jeg ingen planer om å gå fra min kone. Det vil si, ikke inntil akkurat denne morgenen, om det å drepe sin kone kan kalles å gå fra henne, da.

Jeg stengte døren til kontoret mitt og lette opp nummeret til Aftenposten i katalogen («Oslo», Telenor, 1998). Ja, jeg sa katalogen. Det er tre typer mennesker jeg forakter: de som ligger under for alkohol, de som ligger under for tobakk og de som ringer opplysningen når de har telefonkatalogen liggende i skuffen. Og mens jeg slo nummeret, slo det meg at min kone delte min oppfatning fullt ut, at vi i grunnen var svært like og at det ville bli vanskelig å finne en som kunne erstatte henne. Tankerekken ble avbrutt av Aftenpostens sentralbord som satte meg over til annonseavdelingen hvor en søvnig damestemme etter de innledende formaliteter gjentok etter meg:

«Under «Byttes»: Kast -  mamma -  av -  toget -  billett -  merket -  seriøs.»

Hun avbrøt meg:

«Vi bruker ikke det der med billett merket lenger. Vi skriver et referansenummer under annonsen, og så sender vi svarene til din hjemmeadresse.»

«Men jeg har ikke tenkt å gi Dem min hjemmeadresse, frøken. Jeg har tenkt å komme ned til Dem og hente svarene.»

Det ble taust i andre enden, bare en tung, hivende pusting fortalte meg at hun fremdeles var der. Jeg veddet med meg selv at hun var smellfeit og luktet sur svette.

«For det første,» begynte hun. «Så tviler jeg på at De får noen svar. «Kast mamma av toget», hva skal det bety?»

«Og for det andre?» spurte jeg uten å prøve å skjule min utålmodighet.

«For det andre må jeg ha en adresse hvor jeg kan sende regningen.»

«Bare gi meg et kontonummer, så skal jeg overføre pengene i dag.»

«Som De vil.»

«Det er korrekt, frøken. Som jeg vil. Og jeg vil at det skal stå billett merket seriøs.»

Da jeg hadde lagt på, vippet jeg stolen bakover og lukket øynene og prøvde å komme på når denne planen egentlig hadde begynt å ta form i hjernen min. For det var selvfølgelig ikke slik at jeg hadde rukket å tenke ut alt dette i bilen på vei hjemmefra. Nei, det må ha startet den kvelden Mia og jeg leide den videoen, «Kast mamma av toget» med Billy Crystal (jødekomikeren) og Danny De Vito (dvergen). Handlingen i filmen er delvis basert på en gammel amerikansk film hvor to menn som er helt ukjente for hverandre, men som begge planlegger å drepe sine respektive hustruer, tilfeldigvis treffer hverandre og blir enige om å bytte offer. Det geniale ved ideen slo meg straks, ja, det kan til og med hende at jeg kastet et stjålent blikk bort på Mia der hun satt i halvmørket. Jeg har lest at åtti prosent av alle mord på kvinner utføres av ektefelle eller samboer, og dette vet naturligvis politiet, derfor skal en skyldig ektemann ha et bunnsolid alibi for ikke å bli avslørt. Men hvis ektemannen har et slikt alibi, fordi mordet faktisk ikke er utført av ham, men av en fremmed som hverken kan knyttes til offeret eller har noe påviselig motiv, ja, da leter politiet plutselig i den berømte høystakken. Og tanken på å sitte i avhør for et mord du ikke har begått, men samtidig med en helt annen kvinnes blod på dine hender, og fryktløst kunne forklare akkurat hva du gjorde og hvor du var da din kone døde, vel, den tanken virket jo rett og slett ganske innbydende, eller hva?

Ja, faktisk så innbydende at jeg følte meg temmelig sikker på at det må ha vært flere enn meg som hadde tenkt samme tanken etter å ha sett den filmen. Derfor hadde jeg halvt ventet at Mia en dag kom til å lese høyt fra en annonse som hun syntes virket forvirret, en som kanskje bare jeg kom til å forstå, en dulgt hentydning til filmens idé, en bror i ånden. Men så hadde altså ikke skjedd, og jeg visste at jeg ikke lenger kunne vente, at det var jeg som måtte ta initiativet. Om jeg trodde noen kom til å svare? Nei, jeg trodde ikke. Jeg visste. Visste at noen som virkelig hatet, ventet der ute, ventet og ventet. For hatet er nemlig en tålmodig jeger, det er en skogflått som ligger på en gren i en stille skog og venter i to år før den endelig kjenner vibrasjonene fra et dyr eller menneske under seg. Som vet at det er nå eller aldri, som styrter ut i døden eller livet, og, hvis den lander på sitt offer og greier å klamre seg fast, borer seg inn under huden og drikker blod til den er vokst til fem ganger sin egen størrelse.

Jeg kjente hjertet pumpe blodet i rykkvise støt gjennom årene og kikket på telefonen foran meg. Skulle jeg ringe Mia og fortelle hvor høyt jeg elsket henne?

Onsdag morgen. Jeg hadde våknet klokken seks, ligget og vridd meg i spent forventning til vekkerklokken hadde ringt, stått opp, stukket føttene i de franske tøflene Mia hadde gitt meg til jul og spasert over den lille, velstelte plenen for å hente avisene. Nå spiste jeg et meget bløtkokt egg, mens hun prøvde å ødelegge mitt utmerkede humør ved å beordre meg til å legge om til vinterdekk på hennes kjære Golf ettersom hun og noen tidligere kolleger skulle på weekendtur til firmahytta på fjellet i Rauland om fjorten dager. Jeg hadde akkurat skiftet til sommerdekk, og det var dessuten en bil jeg hadde et ytterst kjølig forhold til, jeg orker ikke akkurat nå å forklare hvorfor, for jeg var som sagt i kjempehumør denne morgenen.

Så kommenterte hun, helt ut av det blå, at det så ut som jeg hadde lagt på meg enda et kilo, og da hun omsider begynte å lese høyt fra annonsene, var jeg allerede irritert.

«Sengetøy ønskes kjøpt. Hva gir du meg? Jeg mener, hva slags perverse mennesker er det som vil ligge i fremmede menneskers sengetøy? Mensblod og sæd og ...»

«Mia, vær så snill, ser du ikke at jeg spiser?»

«Gjør du annet? Og når var det mensblod begynte å plage deg?»

Jeg himlet med øynene. «Folk kjøper brukt sengetøy, hva så? Kanskje de har dårlig råd.»

«Er du korka? Et nytt, billig sengetøysett koster et par hundre kroner, og hva tror du en slik annonse koster?»

Jeg kikket vaktsomt opp på henne.

«Hvordan skulle jeg vite det, kjære? Ser du noen andre morsomme annonser i dag?»

«Nei.» Hun brettet sammen avisen.

«Ingen?»

«Ingen.»

Jeg var skuffet, alvorlig skuffet. Jeg hadde faktisk sett frem til denne stunden, kjælt med tanken som om det var en seksuell fantasi. Hørt den skrapende lyden av stemmen hennes og sett det gretne morgentrynet idet hun uten å vite det leste sin egen dødsannonse. Hah, dødsannonse!

Men nå visste jeg ikke om hun hadde oversett den eller om den av en eller annen grunn ikke hadde kommet inn slik damen i Aftenposten hadde lovet.

Jeg ble oppmerksom på Mias misbilligende blikk og skyndte meg å tørke gul eggeplomme som rant nedover haken.

«Har du tenkt på det vi snakket om?» spurte hun med metall i stemmen.

«Ja.» Jeg så på klokken og reiste meg. «Og jeg synes vi skal gjøre det.»

Jeg nøt tausheten som fulgte, det måpende ansiktsuttrykket hennes, lyden av fuglekvitter og et fjernt hyl fra bildekk i Sognsveien. Så gjennomgikk ansiktet hennes en forbløffende metamorfose fra heks til engel.

«Mener du virkelig det, Arve?» sa hun, nesten hviskende.

«Ja, jeg synes vi skal få barn, Mia. Jeg synes det er på høy tid at vi blir en ordentlig familie her i huset.»

Et sekund trakk hennes nynappede øyebryn seg sammen over de brevanngrønne øynene, før hun konstaterte at det ikke fantes spor av ironi hverken i stemmen eller ansiktet mitt, og hun lyste opp i et stort smil.

«Det skal bli så bra,» sa hun.

«Enda bedre enn du kan forestille deg,» sa jeg, strammet slipsknuten, kysset henne i nakken og plukket med meg avisen på vei ut.

I lyskrysset ved Kirkeveien var det rødt akkurat lenge nok til at jeg fikk forsikret meg om at annonsen min var kommet inn. Damen i Aftenposten hadde riktignok greid å stave «mamma» med én m, men jeg hadde som sagt bestemt meg for at ingenting skulle få ødelegge mitt gode humør i dag, og strøk fingertuppene over den ru papiroverflaten til de ble svarte av trykksverte.

«Stakk du innom bare for å få vite det?»

Min advokat og, i hans øyne, gode venn Olav Holst så granskende på meg fra bak sitt store, mørke skrivebord (mahogni?) mens han blåste sigarettrøyk ut gjennom begge neseborene på sin usedvanlig lange, smale nese som antagelig var årsaken til at noen hevdet han hadde et «aristokratisk» utseende. Men akkurat nå lignet nesen en rakett som prøvde å ta av fra Cape Canaveral, og jeg viftet røyken indiskré bort med begge hender.

«Altså, hva som skjer i tilfelle din kone skulle dø?»

«En vet aldri,» jeg. «Noen av oss lever jo svært usunt. Det gis ingen garantier for at man skal bli sytti eller mer.»

Olav lot ikke til å ta notis av hentydningen og dampet videre. Våre foreldre var hyttenaboer på Hankø og vi hadde praktisk talt vokst opp sammen, Olav og jeg, så jeg hadde bestandig visst at han var en svak sjel. Da vi var seksten, hadde vi rappet en kartong med sigaretter fra faren hans, og resten av sommeren lå vi i gresset på Stianholmen og røkte og ropte obskøniteter etter de kvinnelige feriegjestene. Da kartongen var tom, hadde Olav begynt å snike seg ned på butikken for å kjøpe tipakninger, og da vi dro hjem for sommeren, var han allerede håpløst fanget i nikotinens nett. Og, i mine øyne, langt på vei håpløst fortapt som menneske. Overdriver jeg? Jeg vet jo at det er lastene som gir livene våre mening. Og en av mine er altså å hate svake sjeler.

«Jeg ville bekymret meg mer for meg selv enn for Mia om jeg var deg, Arve. Du er snart førti, jobber lange dager, trener nesten aldri og er stadig ute og spiser og drikker med disse utenlandske sprengstoffkundene dine. Du har statistikken mot deg, vet du.»

«Jeg drikker ikke, Olav. Og nå vil jeg gjerne ha svar på spørsmålet mitt.»

Jeg kjente smilet mitt var en smule stivt. Det med de utenlandske sprengstoffkundene måtte være noe Olav hadde fra sin kone. Hun var en av min kones faste kafévenninner, og det med representasjonsmiddager var den faste unnskyldningen overfor Mia når jeg besøkte Aina annenhver torsdag.

«Vel, det er jo ganske enkelt, Arve. Du arver henne. Og får i tillegg beløpet fra livspolisen hennes. Akkurat som hun arver deg om du skulle dø først. Og mottar utbetalingen på din livspolise.»

«Ha, ha.»

«Hva behager?»

«Du får det nesten til å høres ut som et kappløp.»

«Åja. Ha, ha.»

«Vi må treffes en dag.»

«Det hadde vært hyggelig.»

Han reiste seg, smilte minst like stivt som meg og rakte frem labben. Olav hadde i grunnen aldri likt meg, men gjensidig sympati er selvfølgelig ikke noen nødvendig forutsetning for et godt advokat- klient-forhold. Poenget var at jeg stolte på ham. Fordi jeg visste at han var redd meg.

Jeg ringte Aftenposten mandag morgen. Det lå fire brev og ventet på meg. Jeg hentet dem i lunsjen, fant et bord på Gabler og bestilte grønn te, isvann og vegetarpasta. Det første brevet var fra en mann, åtte A4-sider om hvordan han var blitt mishandlet av sin mor, hadde begynt å knaske piller, men nå var blitt kristen og hvor viktig det er å tilgi. Brevet var underskrevet med fullt navn og adresse, men uten noe som tydet på at han hadde skjønt poenget med annonsen min. Eller om han hadde sluttet å knaske piller.

Den andre innsenderen hadde skjønt poenget, men led tydeligvis av alvorlige antisosiale personlighetsforstyrrelser som det nå er blitt politisk korrekt å kalle psykopati («An Introduction To Psychology», Atkinson 1997). Han ville at jeg skulle voldta hans samboer, skave av leppene hennes med en potetskreller og smøre kroppen hennes inn med svinefett før jeg satte fyr på. Jeg satte forsåvidt pris på fantasien, men forkastet ham av sikkerhetsårsaker.

Det tredje brevet leste jeg derimot med stor interesse. Og det var fort gjort:

«Byttehandel ønskelig. Bord nummer 56 i restauranten på Bjerkebanen lørdag kl. 17.00. Seriøs.»

Ingen underskrift, ingen mulighet til å endre sted og tid og ingenting som avslørte hvilken byttehandel han hadde i tankene. Jeg fikk umiddelbart følelsen av at dette var den åndsfrenden jeg hadde lett etter.

Det fjerde brevet var fra en ravende gal kvinne, en sammenhengende remse av oppsiktsvekkende rå banning og griseord og var god underholdning til pastaen. Etterpå tipset jeg rundhåndet og gikk plystrende ut i vårsolen. Ja, jeg har visst glemt å fortelle at det var vår. Men det var det altså.