Sort rapport

Ei svært velskrevet og spennende reportasjebok.

«[...] i denne bushen og jungelen, er den hvite mann et besynderlig, malplassert fremmedelement. Blek, medtatt, med skjorten gjennomvåt av svette og håret i tjafser, ustanselig plaget av tørste, maktesløs, nedtrykt [...] alt [...] fyller ham med skrekk, angst, panikk.»

Slik lyder Ryszard Kapuscinskis beskrivelse av en europeer i Afrika. Det kunne like gjerne vært ham selv, kanskje bortsett fra panikken. Men også den var nok nær, når livet hans hang i en tynn tråd.

Kapuscinski prøver å oppleve Afrika nedenfra, og han søker de fattige og undertryktes selskap. Med de vanskeligheter som dette medfører. Ikke bare opplever han hevete øyenbryn fra europeiske journalistkolleger når han unngår å oppsøke presidenter og alskens øvrighetspersoner. Han møter minst like mye skepsis fra afrikanere i storbyene, når han vil leve i lokale slumstrøk heller enn på luksushoteller for de hvite.

Så blir han da også jevnlig rundstjålet av sine naboer, helt til en vennlig sjel overtaler ham til å henge opp noen rådyre hanefjær over døra. Da stopper tyveriene, siden leiligheten nå er beskyttet av høyere makter.

Men magien er bare én side av saken, og tyveriene kan ses på flere måter. Nesten som en tillitserklæring, forstår Kapuscinski. For så lenge han lar seg bestjele, er det ingen grunn til å skade ham fysisk.

Menneskeliv kan være lite verdsatt her. «Jeg ante ikke hva blikkene deres betydde. Ville de bli kjent med meg? Hjelpe meg? Drepe meg?» slik han tenker på vei gjennom smugene i Lagos.

Afrika er et brutalt kontinent, slik forfatteren selv opplever en rekke eksempler på. Han besøker blant annet Rwanda, og presenterer en innsiktsfull oversikt over de etniske og politiske forholdene som førte fram til blodbadet på nittitallet.

Liknende massakrer har også funnet sted i Rwanda tidligere, om enn i mindre målestokk, slik Kapuscinski gjøre rede for.

Vestlige medier har bare ikke interessert seg for det, og heller ikke for kontinentet i sin alminnelighet. Våre fordommer er blitt deretter.

Når Kapucinski får reisedokumentene sine beslaglagt av en offiser i Sudan, med beskjed om at «Her er det jeg som er grensen!» - ja, da ser man for seg en verdensdel av bananrepublikker. Men så ille er det jo ikke, heller ikke i Kapuscinskis øyne. «Ibenholt» er likevel alt annet enn oppløftende lesning.

Det er ei bok om menneskelig verdighet under ekstreme forhold. Informativ, redelig, tidvis gripende.

Ikke egentlig optimistisk. Men forbilledlig realistisk.