Sosial skanse og trygg kjerne

Familien står i fokus på Nasjonalgalleriets nye utstilling, som både bringer ukjente arbeider fram fra magasinene og knytter an til årets Humaniora-dager.

Mønstringen viser skiftende oppfatninger om familien som institusjon, og har et kunsthistorisk spenn fra en verkstedkopi etter flamske Quentin Massys (1465- 1530) til et uforliknelig maleri av Erling Enger (1899- 1990).

  • Mens flamlenderens seremonielle motiv av den hellige familie setter Maria med barnet i sentrum og Josef som trofast bakspiller, formidler Engers profane gruppeportrett en god porsjon humor gjennom sitt karikerte kontrafei av kunstner og far på et bilde i bildet.
Likevel går det en tematisk tråd fra den sakralt sammenførte trioen til bildene av familien som trygghetsskapende enhet. Om man da ser bort fra Eilif Peterssens kopi av Tintorettos «Kain dreper Abel».

  • Det er en enhet som brytes opp ved avkommenes overgang til voksenlivets krav, slik det skildres på tvers av klassegrensene i de to seine 1800-tallsmaleriene «Avskjeden» av henholdsvis Harriet Backer og Sven Jørgensen.
I Backers bilde er scenen borgerskapets velutstyrte hjem, der datteren med kontroll over situasjonen forlater et miljø som taler om solid slektstradisjon. Og hvor et bybud tar seg av den rikholdige bagasjen. Mens Jørgensens jente står stum i sin skjøre profil, med reiseveska i hånd og klær hun skal bli voksen i.

  • Kanskje vil sistnevntes skjebne bli den som Lars Osa omtrent samtidig utmalte med sosial brodd à la Christian Krohg i «Faderen».
I det teatralsk tydelige maleriet kan man formelig høre at den unge, røykende snobben med forakt frasier seg farskapet, som han konfronteres med av en hverdagskledd kvinne med barnet på armen. Den slags «tjenester» var ofte forventet fra hushjelpene, men åpnet svært sjelden for at mor eller barn med slik sosial bakgrunn ble tatt opp i den borgerlige familien.

  • Det sosiale mønsteret var et annet da Hans Jacob Meyer hogde fram sin kjente figurgruppe «Arkitekt Fasting med familie» i 1958.
Det sies ofte at skulptøren frigjør sine figurer fra stein- eller treblokk, men Meyer gjør et poeng av å forene den harmoniske kvartetten med sitt materielle utgangspunkt. Dermed blir samspillet mellom far, mor og barn og deres felles forankring i blokka både bilde på og materialisert metafor for familien som samfunnets kjerne. Riktig nok er treet laminert, men ser ikke ut til å kunne sprekke opp.