Sosialdemokrati og nasjonsbygging

DET 20.århundre,

modernitetens århundre fremfor noe, fremtrer med et underlig Janus-ansikt. På den ene side er det ekstremismenes, kommunismens og nazismens og de store krisers og krigers tidsalder. Dette er hovedperspektivet i historikerens Eric Hobsbawms dystre beskrivelse av Europas utvikling. På den annen side er det århundret for en enestående økonomisk vekst og utvikling av demokrati og velferd i stadig flere land. En beskrivelse av utviklingen i de skandinaviske land vil rimeligvis kunne legge hovedvekten på disse lysere sider. Nå var det også i de skandinaviske land en dyp sosial og politisk krise ved inngangen til det 20.århundre. Men fra denne klarte man altså å styre mot den store sosiale forsoning i det sosialdemokratiske «folkhemmet». Hva var det som gjorde at Sverige og Norge klarte å håndtere krisene på den måten de gjorde, og avviste de ekstremistiske bevegelser? Vi må lete etter faktorer som samler.

Nyere forskning har konsentrert mye oppmerksomhet om de lange linjer, og ikke minst om det forhold at det særlig er i land med bakgrunn i luthersk statskirke at sosialdemokratiet har slått rot. Sosialdemokratiet er blitt sett på som en form for sekularisert luthersk folkekirke. Ved reformasjonen ble stat og kirke sammenføyd, hvilket innebar en sterk stat som skulle ta seg av de timelige såvel som de åndelige saker. Omsorgsfunksjonen ble lagt under staten, noe som peker mot den moderne velferdsstat. I tillegg til den solide respekt for statsmakten, var det også andre elementer som peker mot den sosialdemokratiske orden, slik som arbeidsetikken og betoningen av menneskenes prinsipielle likhet. Her ligger kanskje en del av forklaringen på at sosialismen kunne bli «ikke en opposisjonell, men en ortodoks verdensanskuelse», for å sitere Nina Witoszek. Ved å anta en sosialdemokratisk form kunne sosialismen inkorporeres på en fredelig måte i de skandinaviske land.

I DET 19. ÅRHUNDRE,

lanseres det store nasjonsbyggingsprosjekt. Alle grupper i samfunnet skulle integreres i én nasjon. Dette ser vi i flere europeiske land, men poenget i vår sammenheng er at når dette prosjekt lanseres, fantes det allerede i de homogene skandinaviske samfunn et underliggende fellesskap i samfunnssyn og i en respekt for staten som hindret en ødeleggende oppløsning av samfunnsinstitusjonene.

Det var noen markante forskjeller mellom Sverige og Norge. Satt på spissen kan vi si at ved inngangen til det 20. århundre var Sverige industrialisert men ikke demokratisert, mens det motsatte var tilfelle i Norge. En annen forskjell er at mens det svenske arbeiderparti modererte seg etter århundreskiftet og tok avstand fra bolsjevikene under den russiske revolusjon, skjedde det motsatte med det norske arbeiderparti. Det sluttet seg til den kommunistiske internasjonale.

Spørsmålet er om det er noen sammenheng mellom de to forskjeller. Den mer omfattende industrialisering gjorde at Sverige lå foran i utviklingen av fagorganisasjonen. I 1909 kom det til storstreik der fagorganisasjonen fikk prøve sin styrke. Som påpekt av Nils Elvander i hans sammenligning av de to land, førte streiken til nederlag og kom således til å befeste reformismen i arbeiderbevegelsen, mens den norske bevegelse ikke fikk en tilsvarende vaksinasjon mot de revolusjonære tendenser. Da man fra 1917 kom under de revolusjonære stemningers trykk var nordmennene derfor mer mottagelige for disse.

Et annet moment er av mer paradoksal natur. Demokratiseringen i Norge var først og fremst Venstres verk og den var gjennomført før sosialdemokratene kom på banen. I Sverige derimot skulle det bli sosialdemokratens verk. Der kan vi snakke om en uformell kontrakt som gikk ut på at om man fikk almen stemmerett, skulle sosialdemokratene solidarisere seg med det parlamentariske system og velge den reformistiske kurs. Det var også det som skjedde. Den sterke venstrestaten var et norsk fenomen som altså synes å ha bidradd til å marginalisere sosialdemokratene.

DET ER KARAKTERISTISK

at det etablerte borgerlige samfunn ikke møtte sosialistene ved å sette hardt mot hardt. Man valgte stort sett å møte også de mer samfunnstruende fremstøt med å gi konsesjoner. Dessuten ble det fra borgerlig hold tatt selvstendige initiativer for å integrere arbeiderne i det nasjonale fellesskap. Vi ser det tydelig i sosialpolitikken som ble fremmet av venstrestaten med den kraft økonomien tillot. Det var simpelthen en del av det felles nasjonsbyggingsprosjekt. Arbeiderbevegelsen erfarte at det var mulig å nå frem med en reformpolitikk innenfor det parlamentariske system.

Det er blitt hevdet at Arbeiderpartiet først i 1930-årene sluttet opp om «produksjonslinjen» og at partiet tidligere hadde vært mer opptatt av fordeling. Nå har det vist seg at produksjonslinjen var dypt forankret i arbeiderbevegelsen lenge før 30-årene, hvilket i realiteten innebar at nasjonen langt på vei hadde et felles prosjekt også på dette område. Ikke bare skulle alle grupper integreres i det nasjonale samfunn, men man sto også sammen om industrialiseringen. Den måtte komme først, og så, når tiden - det vil si kapitalismen - var moden, kunne eventuelt sosialiseringen komme. Et talende eksempel får vi i 1910 i Sverige da den konservative regjering Lindman la frem et forslag om at det offentlige skulle utbygge Store Lule älv. Sosialistlederen Hjalmar Brantings reaksjon er symptomatisk: «Inför en sådan fråga, liksom alltid när verkliga nationella framtidsvärden står till avgörande, viker från vår sida de politiska motsättningarna»!

FOR Å FORKLARE

utviklingen i Sverige og Norge, er det altså nødvendig å fremheve de elementer av et felles nasjonsbyggingsprosjekt som fantes. Samholdet ble ytterligere styrket under annen verdenskrig, ikke minst i Norge. Slik lå forholdene til rette da den sosialdemokratiske orden skulle realiseres etter 1945. Det er i denne perioden at velferdsstaten realiseres og arbeiderklassen løftes opp fra fattigsamfunnet til forbrukersamfunnet. Det gikk forbausende raskt, på bare noen tiår, og under stor grad av politisk enighet. Den vitenskapelige rasjonalitet ble satt i høysetet. Store deler av politikken ble opphevet ved at man lot ekspertene slippe til, særlig fikk økonomene mye å si. Når de hadde talt, stilnet den politiske samtale. Herbert Tingsten kunne da også erklære at ideologiene var døde, Stein Rokkan kunne karakterisere den borgerlige opposisjon som en lojal opposisjon, og Sverre Steen kunne skrive om den store forsoning. Det fantes naturligvis kritiske røster, men de var marginale - frem til omkring 1970.

Vår historie slutter egentlig her. Men Historien tar ikke slutt. Hobsbawms korte 20. århundre strakte seg fra det europeiske sivilisasjonssammenbrudd i 1914 og frem til 1991 da han registrerer en ny, global krise. Også vår fortelling kunne kanskje fått en dystrere tone om vi som Hobsbawm hadde fortsatt ut over 1970. Men det er en annen historie.