Sosialdemokratiet - en sivilisasjonsform

Forestillingen om at mennesket kan påvirke sin egen hverdag og styre samfunnsutviklingen er grunnlaget for våre moderne samfunn, skriver Martin Kolberg.

DET FINNES IKKE ett teoretisk grunnlag, men flere for den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen. Samlet utgjør de et idésett som vi kan kalle ideologi.Den internasjonale sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen er barn av moderniteten og den industrielle revolusjon, og historisk forankret i opplysningstidens optimisme og menneskesyn: Vi tror mennesket selv kan påvirke sin egen hverdag, sin egen samtid og skape sin egen historie. Det er dette som gjør at den internasjonale sosialdemokratiske bevegelse er en frigjøringsbevegelse.Det norske Arbeiderpartiets teoretiske utgangspunkt er sammensatt: Nasjonalt var og er partiet kulturelt fundert i de folkelige bevegelsene og i landets historiske og politiske utvikling. Foruten de nære bånd til fagbevegelsen, fra sin opptakt med thranitterbevegelsen, er det norske sosialdemokratiet historisk knyttet til folkeopplysningstradisjonen og de sosiale- og liberale strømninger fra 1800-tallet og framover. Underliggende for etablering og ideologisk fundering av det norske og de europeiske arbeiderpartier er den industrielle revolusjon og de enorme sosiale omveltningene som preget 1800-tallet og tidlig 1900-tall. Utviklingen av et industrialisert samfunn knyttet arbeiderbevegelsene sammen. Internasjonalt var partiet dypt forankret i den historiske utvikling av arbeiderbevegelsen gjennom tenkere som Karl Marx, Friedrich Engels, Eduard Bernstein og Karl Kautsky. I moderne tid har sosiologen Max Weber, økonomen John M. Keynes og kritiske tenkere som Jürgen Habermas og John Rawls vært viktige.

MEN FOR Å FORSTÅ sosialdemokratiet og dets idéhistoriske utvikling, er det viktig å forstå arbeiderbevegelsens historie - og de historiske kontekster den virket og opererte i. Historien til de sosialdemokratiske bevegelsene viser at uforsonlighet og pragmatisme kan eksistere sammen. Spenning mellom langsiktige mål og den daglige kampen, mellom det langsiktige og det kortsiktige perspektivet, har hele tiden fulgt bevegelsene. Utfordringen har vært koblingen mellom samfunnsanalyse, pågående forandringer, sosiale og økonomiske strømninger og de hverdagslige krav som stilles.Det berømte Erfurter-programmet (1891) til det tyske SPD eksemplifiserte disse spenningene. Det langsiktige målet var i tråd med rådende marxistisk teori: Overføre produksjonsmidlene til samfunnet og skape en sosialistisk produksjon til samfunnets beste. De kortsiktige skisserte to lister med krav: Å reformere staten og bedre arbeidsklassens vilkår.På slutten av 1800-tallet begynte en del sosialister å se at flere av Marx, analyser var mangelfulle. Det klareste teoretiske uttrykket for disse endrede oppfatningene ble formulert i den tyske sosialdemokrat Eduard Bernsteins (1850-1932) verk fra 1899 «Sosialismens forutsetninger og sosialdemokratiets oppgaver».

BERNSTEIN PRØVDE å revidere og modernisere den klassiske og ortodokse marxismen. Han ønsket å etablere en allianse med de liberale middelklassene og bøndene, og framhevet mulighetene for en gradvis og fredelig omforming til sosialisme. Bernsteins analytiske tilnærming var empirisk fundert: Marx analytiske metode og den historiske materialismen ble avvist fordi Marx egne spådommer ikke slo til. Kapitalismen kunne ikke lenger ses gjennom to klasser: Borgerskapet og arbeiderklassen. Bernstein skrev at demokrati ikke bare skulle sikre folkeflertallet, men at alle skulle sikres en størst mulig frihet. Den individuelle frihet skulle beskyttes, og her nærmer han seg de politiske liberalerne. Etter hans oppfatning er sosialismen ikke bare kronologisk, men også innholdsmessig den politiske liberalismens arvtaker. Men hos liberalistene er staten et onde fordi den går på bekostning av individets frihet. Hos Marx er staten et onde fordi den fungerer som kapitalismens forlengede arm. I det sosialistiske samfunn mente Marx at staten ville visne vekk. Bernstein så, i motsetning til disse to politiske retningene, staten som en garantist for frihet og for de demokratiske beslutningsprosesser. For å sikre alle samme muligheter og rettigheter må det økonomiske fundament sikres for den enkelte. Dermed må staten foreta omfordeling og utjevning.

BERNSTEIN MENTE at det sosialistiske ideal representerer en holdning som bor i hvert enkelt menneske. Denne holdningen har rot i et imperativ av etisk karakter. Mange nykantianere mente at den egentlige begrunnelsen for sosialisme lå i Kants etikk, slik den var formulert i det kategoriske imperativ: Mennesket måtte ikke behandle et annet menneske som et middel til noe annet. For Bernstein var bevegelsen, ikke målet, det viktige.Bernsteins teorier ble forkastet av de europeiske arbeiderpartiene i hans samtid. Men det var hans tanker som skulle vinne over de marxistiske et par tiår senere. På slutten av 1950-tallet var samfunnsforholdene helt annerledes enn under Karl Marx` tid: Arbeiderklassens økte velstand, utvikling av konsumsamfunnet, utjevning mellom sosiale grupper og økonomisk blomstring. Det sosialistiske idésett trengte en overhaling.En ny revisjonisme ble nå grunnet i pragmatisme og realisme kombinert med en etisk tilnærming. Den nye «etiske pragmatismen» forkastet lærdommene fra marxismen og dets teoretiske ugjennomtrengelighet. De sosialdemokratiske partiene brøt nå i praksis med sin marxistiske bakgrunn, og innledet en reformpolitikk som ga staten en større rolle i det økonomiske liv.

DET TYSKE sosialdemokratiske partiets kongress i 1959 ble et referansepunkt i den ideologiske utvikling av de europeiske sosialdemokratiske bevegelsene. Bad Godesberg, stedet hvor det nye partiprogrammet ble vedtatt, ble et symbol på sosialdemokratisk revisjonisme. Partiet brøt med den marxistiske analysen av samfunnsstrukturen. Den bernsteinske revisjonismen ble liggende som en forsiktig undertekst: Bevegelse, samfunnsforandring, sosial rettferdighet, fremskritt: Alt dette skulle politikken handle om både på kort og lang sikt. Etter andre verdenskrig prøvde Sosialdemokratiet å knytte sammen arbeidsklassens krav om reformer og trygghet med kapitalens ønske og behov for en sterk stat som kunne løse og koordinere felles oppgaver. For å tro på demokratiets muligheter, må en ha et optimistisk menneskesyn. Framtiden skapes av oss selv og våre egne institusjoner. Forestillingen om at mennesket kan påvirke sin egen hverdag og styre samfunnsutviklingen er grunnlaget for våre moderne samfunn. Dette er opplysningstidens idé og modernitetens grunntanke. Sosialdemokratiet er dypt forankret i denne tradisjonen. Sosialdemokratiet er mer enn noe annet en sivilisasjonsform. Kronikken er en kortversjon av en artikkel i Minerva 1/2007. Fullversjonen kan leses på www.dna.no