Sosialdemokratiet og skatten

Skattestopp er en effektiv valgvinner, men et dårlig politisk verktøy. Løfter om skattestopp vinner kanskje tillit ved valg, men vanskeliggjør samfunnsbygging eller det man på venstresiden kaller rettferdig fordeling.

DE SISTE UKENES norske skattedebatt har vist Arbeiderpartiet fra dets ansvarlige side, stadig på vakt mot to juniorpartnere som krever mer, i dette tilfelle høyere skatter. Saken er ikke uten ideologisk relevans: i realiteten handler den mindre om økonomiske leveregler og mer om politiske verdier enn det man umiddelbart skulle tro. Ikke minst fordi tillit og økonomisk kompetanse har inntatt rollen som primæregenskap for et parti med regjeringsambisjoner som drivkraft.At Senterpartiet skal utfordre Ap. på høyere skatt, strider tilsynelatende mot vanlig politisk logikk. Var det ikke Arbeiderpartiet som representerte offentlig vekst og velferdsstat for skandinaviske velgere? Ikke nødvendigvis nå. Den norske debatten føyer seg inn i et bredere internasjonalt mønster, der fornyede sosialdemokratiske partier har bundet seg på hender og føtter når det gjelder skatt på arbeid, forbruk og kapital. Særlig inntektsskatten har blitt fredet av sosialdemokratiet, som dermed har overlatt til andre partier å støtte et av de sentrale virkemidlene i tradisjonell velferdsstatsbygging.

DET GÅR EN SLÅENDE parallell mellom den politiske debatten her hjemme og situasjonen i Storbritannia siden Labour tok regjeringsmakten i 1997. Det britiske arbeiderpartiet har blitt en effektiv velgermaskin til tross for Blair kontroversielle lederstil og en utenrikspolitikk som har avstedkommet stadig økende kritikk. Når Labour har beholdt sin regjeringsposisjon til tross for all motgang, handler det mer enn noe annet om tillit på økonomisk politikk. En av nøklene finner vi tilbake i 1997, da Labour inngikk en pakt med djevelen i den forutgående Major-regjeringens skikkelse. «There will be no increase in the basic or top rates of income tax», fastslo Labour i 1997, som ett av fem løfter trykket på titusener av «pledge cards» for å vinne folkets gunst etter atten år med konservativt styre. Ryktet som velmenende, men økonomisk inkompetent var fremdeles klistret til partiet, minnene om syttitallets galopperende inflasjon og åttitallets ansvarsløse opposisjon fortsatt levende. Årene i skyggenes dal hadde gitt arbeiderpartiet en lærepenge; heretter skulle ansvarlighet og moderasjon frontes under et fornyet image som New Labour. Effektiv administrasjon og tilretteleggelse for det private initiativ har siden 1997 vært spikret som viktige sosialdemokratiske verdier.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I MOTSETNING TIL Arbeiderpartiet her hjemme ble moderniseringen i Labour drevet frem av mangfoldige år i opposisjon. Utfallet hadde imidlertid en rekke likhetstrekk. Det nye Labour stod for en ytterligere nedbygging av statens rolle i økonomien gjennom konkurranseutsetting i offentlig sektor og et næringslivstilpasset skatteregime. Det var ikke bare løftet om skattestopp som minnet om det nye norske sosialdemokratiet. Justert for den tunge sosialdemokratiske arven her hjemme, var Tony Blairs program fra 1997 til forveksling lik Jens Stoltenbergs første regjeringsprogram i 2000. Som et selvvalgt fokus hadde Labour-regjeringen i tillegg et nærmest tvangsmessig forhold til ansvarlighet. Det betydde målrettede tiltak mot konkrete samfunnsproblemer, men ikke under noen omstendighet ville Blair & co. gi innrømmelser til radikale røster som krevde mer.Resultatet av denne politikken tør være kjent: Under Gordon Browns kyndige hånd har britisk økonomi gått for full maskin, med høyere vekst, lavere inflasjon og lavere arbeidsledighet enn på kontinentet. Samtidig har oppslutningen langsomt forvitret, og ikke bare på grunn av en feilslått utenrikspolitikk som har fått mange til å vende seg mot partiet. Kompetent styring betyr mye for britene, men det gjør også kvaliteten på offentlige tjenester. Allerede ved Blairs første gjenvalg i 2001 var velgerflukten et faktum; det som reddet Labour var at tidligere konservative velgere stort sett ble hjemmesittere i et valg med det laveste fremmøtet i britisk historie. Det offentlige tilbudet for helse og utdanning, med enorme behov for investeringer etter Thatcher-epoken, forblir underutviklet, finansieringen tilbakeliggende på grunn av en regjering som har gjort forsiktig beskatning til en dyd.

«IT\'S THE ECONOMY, stupid», het det om Bill Clintons suksess med de amerikanske Demokratene. En sikker hånd på økonomien er til syvende og sist det som avgjør tilliten hos moderne velgere. Mens få er prinsipielt uenige i dette synet, er det stor grunn til å sette et prosjekt som Labours i tvil, ikke bare når det gjelder sosialdemokratiske, men også samfunnsmessige mål. Hvis vi ser bort fra Blairs eskapader på det internasjonale plan og ser isolert på fattigdomsbekjempelse og fordeling, gir Labours regjeringsprosjekt et inntrykk som bør vekke bekymring. Problemet med moderat politikk er at store samfunnsutfordringer krever sterkere verktøy. Tall fra Eurostat, EUs statistiske organ, viser at Storbritannia kommer særlig dårlig ut på inntektsfordeling, med en større andel fattige enn normalen i Vest-Europa. Enda verre: Andelen barn som lever i fattigdom, definert som familier med mindre enn seksti prosent av nasjonal medianinntekt, er doblet i løpet av en generasjon. Siden 1997 er utviklingen langsomt reversert, men den sosiale tyngdekraften er tung å snu i et klassesamfunn som det britiske. Velstandsnivå har allerede før fødselen lagt føringer for et barns sannsynlighet for god helse, utdanning og ditto inntekt og et lovlydig liv. Tilsvarende årsakssammenhenger kommenteres i FNs Human Development Report for 2005, som roser Labours innsats for barnefamilier og regjeringens fokus på å skape velferd gjennom arbeidsmarkedet. Samtidig påpekes de store oppgavene som står igjen for å få et velfungerende samfunn. I praksis betyr «equality of opportunities» ikke nødvendigvis et tilfredsstillende resultat. For å gripe bakenforliggende faktorer kreves ofte sterkere lut og en mer offensiv bekjempelse av ulikhet.

HVIS IKKE DENNE verktøykassen tas i bruk, er veien kort til beskyldninger om administrasjon på høyresidens premisser. I 2001 var det de britiske liberaldemokratene som tok senterpartigrepet og foreslo høyere skatter og en styrket offentlig sektor. Ved å plassere seg til venstre for storebroren på dette området skapte partiet ny oppmerksomhet om en viktig symbolsak for den britiske venstresiden. Labours erfaring i Storbritannia har slik sett vist begrensningene i å binde seg til masten: der ansvarlighet veies mot universell velferd, gir prioriteringen av førstnevnte en matt anerkjennelse heller enn entusiasme. En offentlig sektor med behov for investeringer styrkes sjelden av spareknivens politikk.Dessuten var Arbeiderpartiets vekst, som hos andre sosialdemokratier, fundert på sterke virkemidler og sikre verdier. Gjenvinning av regjeringsmakt de siste årene har blitt bygget på en annen type mandat, der ansvarlighet og tillit har vært gjennomgangsmelodien. Med i dragsuget kan imidlertid tradisjonelle mål om omfordeling og en velhavende offentlig sektor ta veien. Skattestopp vinner kanskje tillit ved valg, men vanskeliggjør samfunnsbygging eller det man på venstresiden kaller rettferdig fordeling. Entusiasmen blir deretter: Labour i Storbritannia kan tjene som et eksempel selv her hjemme hvor fattigdom og underfinansiering er et relativt mindre problem.