Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Sosialdemokratiet på sotteseng?

Sosialdemokratiet går sin seiersgang over Europa. I de fleste land i Europa er det nå sosialdemokratiske regjeringer. En skulle tro at dette var ledsaget av stor entusiasme og optimisme. Men begeistringen og henrykkelsen er heller laber.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I stedet merker vi indre splid i partiene, usikkerhet om veien framover, og at partiene legger seg på forskjellige strategier i praktisk politikk. Men alle velger de tilpasningen, heller enn endring og reform. Alle beveger de seg mot sentrum, og lederutvelgelsen ser ut til mer å avspeile medietekke enn politiske vyer og ideer.

Konkurransen om hvem som er best til å ta de nødvendige grep for å tilpasse samfunnet økonomiens krav, preger den politiske virkelighet. Visjonen om et annet samfunn, forestillingen om en annen balanse mellom stat og sivilt samfunn, mellom arbeid og kapital, er forstummet. Det utopiske og samfunnsendrende er avløst av triviell pragmatisme. Dette kjennetegner begge de to strategier som dominerer i konkurransen om hegemoniet i den sosialdemokratiske bevegelse. Finnes det en tredje vei?

De to herskende strategier er begge defensive. Den ene er nostalgisk, den andre er prinsippløs. Det engelske New Labour er eksempel på det siste. Her forfølges et program for skattereduksjoner, deregulering, og nedskjæring i sosialhjelp og overføringer. Her omstruktureres og rasjonaliseres det i offentlig sektor ved hjelp av markedsmodeller, her privatiseres og «out-sources» det over en lav sko. Velferdsstaten er blitt for dyr og den skaper avhengighet. Det er vanskelig å få langtidsledige i arbeid igjen. Det gjelder å få styring med offentlige finanser og det gjelder å få opp veksttakten i privat sektor. En appellerer nok til verdier, men helst slike som ikke koster noe og som kan få folk til å ta ansvar for seg og sine. Familien og kirken er kommet på moten igjen. Ikke fordi en tror spesielt på disse institusjonene, men fordi de avlaster offentlige budsjetter og bidrar til samfunnsintegrasjonen.

I denne retningen av sosialdemokrati mangler det større perspektivet om de problemskapende kreftene og det prinsipielle forsvar for rettigheter og kollektive goder. «It all depends.» Politikken bestemmes kun ut fra hva som er mest lønnsomt og hva som har de beste konsekvenser for samfunnets økonomiske bærekraft. Det er en defensiv strategi hvor politikken er redusert til administrasjon av kapitalakkumulasjon. There is no alternative, sa Margaret Thatcher, og norsk «statskapitalisme» trives godt med det.

Den andre strategien kaller jeg nostalgisk, fordi den ikke helt vil ta inn over seg den nye situasjonen. Representantene for denne retningen tror en det går an å styre som før «Keynes døde». Prototypiske eksempler er det franske sosialistpartiet og det hjemlige SV. Det er en retning som ser truslene i den moderne utviklingen. En mer globalisert verden representerer nye utfordringer og problemer, men truer den etablerte orden i dagens nasjonalstater. Situasjonen med sterkere økonomisk og kulturell globalisering svekker nasjonalstaten og den ressurs den utgjør for solidaritet. Velferdspolitikk, omfordeling og solidarisk lønnspolitikk er avhengig av fellesskap, av felles normer og verdier - en vi-følelse - som er kommet i stand gjennom møysommelige nasjonsbyggingsprosesser hvor borgerne ble rystet sammen i større fellesskap. Denne prosessen innebar politisk kamp om virkelighetsfortolkning, utvikling og utprøving av nye modeller for styring og problemløsning. Etter andre verdenskrig ble mange sosialdemokratiske partier folkepartier som mobiliserte oppslutning på et bredt grunnlag. De fikk oppslutning om noe som ble oppfattet som et troverdig prosjekt for et rettferdig og solidarisk samfunn. Det er denne basis for solidaritet som globaliseringen eroderer fordi de tradisjonelle styringsmidlene ikke duger når kapitalen blir stadig mer internasjonal. Men likevel er det denne verdimessige og styringsmessige basis tradisjonalistene på venstresiden griper til i dag. Plutselig glorifiseres nasjonalstaten og plutselig er velferdsstaten blitt et nøytralt instrument for realisering av det gode samfunn.

Politiske prosjekt som griper til svunne tiders retorikk og som leter i fortiden etter orienteringspunkter, er problematiske. De har ikke noe større politisk mobiliseringskraft, og de duger ikke som reforminstrument. Fortiden er ugjenkallelig tapt - og det med god grunn! Fortidens sosialdemokratiske konsensus var av begrenset kvalitet og rekkevidde, blant annet fordi solidariteten stoppet med landegrensene. Problemene i dag er annerledes og krever andre virkemidler enn fortidens. Dagens politiske utfordring er å tenke nytt og framtidsrettet i en mer komplisert og pluralistisk verden, og det på et grunnlag som motiverer til kollektiv handling. Det gjelder ikke bare å appellere til offervilje og medfølelse hos den rikere del av befolkningen, men å vise hvordan alles velferd og sikkerhet henger sammen med alles bidrag. Dette krever evne til nytenkning og ideologikritikk på en rekke områder. Nostalgikerne og de prinsippløse er begge på feil kurs. To problemkomplekser indikerer dette:

1. Velferdsstaten er en imponerende oppfinnelse og representerer et sivilisatorisk framskritt. Samtidig er den paradoksalt nok kommet til sin grense. Dens virkemidler - rettsregulering og profesjonsstyre - er brukbare til mange ting, men ikke til alle. Slik regulering av stadig flere sider av samfunnslivet for å realisere likhet, kommer på tvers med prinsippet om lik rett til frihet. Omfattende reguleringer av denne type er ikke forenlig med respekten for forskjellighet og det undergraver det sivile samfunn utenfor markedet og staten. Kanskje er DNAs problemer med å score politisk på motstanden mot kontantstøtten nettopp et symptom på velferdsstatens grenser? Uansett, her trengs radikal nyorientering om forholdet mellom mål og midler: Den teknologisk skapte arbeidsløshet i Europa, fordrer nytenkning om forholdet mellom arbeid og inntekt.

2. De to retningene forholder seg til den såkalte globaliseringen på ulike måter, om enn begge defensivt. Globalisering innebærer større utveksling av varer og tjenester. Det større internasjonale samkvem på det økonomiske område fører til utflagging av nasjonale foretak. Beslutninger som har store konsekvenser for velferd og arbeidsplasser unndras demokratisk kontroll. Globaliseringen har imidlertid også mange positive sider - ikke minst bidrar den til økt kulturell kontakt og spredning av kunnskap og ideer. Globalisering er ikke identisk med «fri flyt» fordi det også er tendenser til global styring. Vi ser det i oppbyggingen av internasjonale rettsregimer og institusjoner - som FN, WTO, IMF, Verdensbanken, OSSE. EU er det mest prominente og løfterike eksempelet. For første gang ser en nå forsøk på oppbygging av slagkraftige overnasjonale organer som kan bidra til at en kommer i politisk inngrep med kapitalen. Her foreligger en historisk mulighet som må fylles med politisk innhold.

Dette bør få sosialdemokratene til å kjenne sin besøkelsestid. I dag er det kapitalen og ikke «proletarene» som er forent internasjonalt. Sosiale arrangementer demonteres fordi konkurransepress og internasjonalisering vanskeliggjør spesielle nasjonale reguleringsregimer. Bare gjennom institusjonalisering av handlekraftige og demokratisk styrte overnasjonale organer kan en ha mulighet for å få styring med globaliseringens usolidariske konsekvenser. Stadig flere ser nødvendigheten av et globalt velferdsregime. Denne tanken fortoner seg ikke så utopisk i dag som for få år siden.

Det var tanken om internasjonal solidaritet som startet det sosialdemokratiske prosjekt, og det er revitaliseringen av denne tanken i dag som fortsatt kan gi det en framtid. I Europa foreligger nå muligheten for en tredje vei. Det er snart valg til Europa-parlamentet, og det er en gryende debatt om felles standarder og rettigheter. I det forestående valg møtes Europas folk ved valgurnene, om ikke på «valen» - ennå.