OPPRØRER: Bernie Sanders er et produkt av de ujevnt fordelte fruktene fra globaliseringen, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Lars Eivind Bones/Dagbladet
OPPRØRER: Bernie Sanders er et produkt av de ujevnt fordelte fruktene fra globaliseringen, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Lars Eivind Bones/DagbladetVis mer

Sosialdemokratiet vil seire

Sosialdemokratenes problem er at de ikke har tatt globaliseringens problemer tilstrekkelig på alvor.

Kommentar

Sosialdemokratiet befinner seg i en merkelig posisjon. Mens de materielle omstendighetene legger alt til rette for en sosialdemokratisk oppblomstring rundt idealene om fellesskap, likhet og reell frihet for alle, fortsetter de sosialdemokratiske partiene å miste fotfeste i velgermassen.

Civita-leder Kristin Clemet spør om en det kan forklares av «at sosialdemokratenes historiske oppgave er fullført [siden] arbeiderklassen er blitt middelklassen.» Dette er imidlertid en analyse som bare gir mening om du forutsetter at alle er høyrefolk.

Velgergruppene som tidligere satte sin lit til sosialdemokratene, er ikke fornøyde med tingenes tilstand. De flokker seg ikke om Trump, Sanders, Corbyn og høyrepopulistiske partier, fordi sosialdemokratiet har fullbyrdet sin oppgave.

De motiveres snarere av en misnøye med de sosialdemokratiske partienes høyredreining. De ser at uansett hva de stemmer på, så er resultatet mer av den samme politikken.

De politiske elitene har nemlig lenge vært forledet av noen misforståtte økonomiske læresetninger. Friere flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft, skulle løfte alle båter. Et større marked gir mer spesialisering og mer konkurranse, noe som både gir lønnsvekst og lavere priser. There Is No Alternative.

Samtidig ser mange sin situasjon forverret. Uten at folket ønsker det, øker ulikhetene, jobber utkonkurreres av billig arbeidskraft i andre land og lønningene reduseres i takt med økende innvandring.

Feilen ligger ikke i teorien, men i en bristende forutsetning når økonomenes læresetninger gjøres til politikk. For når politikere og ledende økonomer lovet folket at alle skulle få det bedre om de bare lot globaliseringens magi virke, var det en ting de glemte å fortelle.

Det var at «alle» ikke betyr alle, men er en kortform for bruttonasjonalproduktet. Og den brutale sannheten er at selv om kaka blir større, blir det ikke mer kake til alle.

Mange tilbyr politiske løsninger til dem som ser de rike bli rikere mens de selv sliter med å få endene til å møtes.

Høyrepopulistene peker på de fremmede som problemet, og anklager det politiske etablissementet for å ha satt i gang et udemokratisk innvandringseksperiment.

Konservative peker på kjernefamiliens oppløsning, nabolag som ødelegges og tillit som forvitrer. Elitenes likestillingsiver, multikulturalisme og «åpne» grenser har skylda.

Venstrekonservative, som Corbyn, Sanders og deler av norsk venstreside, ser fienden i EU og frihandelsavtaler, inngått bak lukkede dører, med fremmedgjørende navn som TTIP, TPP og TISA. Disse fjerner makt fra nasjonalstaten og gjør de fattige til konkurrenter på et globalt arbeidsmarked.

Men verken konservative eller populister presenterer bærekraftige løsninger. Vi må lære av historien. Mer konkret, av industrialisering og urbaniseringen som overstrømmet byene på slutten av 1800-tallet.

Omveltningen, blant annet som følge av at de tette båndene i landsbysamfunnet ikke lenger var til stede, gjorde folk bekymret for normoppløsning, et begrep som har fått sin renessanse hos dagens innvandringskritiske høyreside.

Fra å samarbeide om å få det til å gå rundt i jordbruket ble folk konkurrenter på et arbeidsmarked som flommet over av billig arbeidskraft; en gikk fra gemeinschaft til gesellschaft.

Sikkerheten, lovet av proteksjonisme, konservatisme og fascisme, fristet mer enn de liberale rettigheter.

Det var én bevegelse som ga et tilfredsstillende svar i denne situasjonen. Det var sosialdemokratiet.

En stengte ikke landet for omverden, men utviklet samtidig et godt sikkerhetsnett og en kollektiv og egalitær lønnsdannelse for å spre risiko og fordele gevinsten av konkurransen med utlandet.

Sjenerøse velferdsordninger og omskoleringstiltak gjorde den internasjonale konkurransen mindre brutal. En forsto at de liberale verdier forutsetter et nasjonalt fellesskap, bestående av frie og likeverdige individer, og at staten kan brukes til å skape frihet, så vel som likhet. Det er like sant i dag, som det var da.

Å fordele gevinsten ved den globale konkurransen er ikke bare rettferdig. Det er også nødvendig for systemets holdbarhet. Når en stor andel av folket oppfatter samfunnet som rigget i deres disfavør, gjør de opprør.

Og selv om konkurransen på sitt beste bryter opp monopoler, skapt gjennom allianser mellom politiske og økonomiske eliter, skaper den også nye og mektige monopolister. Når selskaper som Google og Facebook setter land opp mot hverandre for å få presset skattene så lavt de greier, har politikken abdisert til fordel for kapitalen.

Den bevegelsen som tar på alvor at samfunnet er mer enn sitt bruttonasjonalprodukt og innser at politikk må brukes til å fordele gevinstene, vil seire. Det er ikke gitt at det er de sosialdemokratiske partiene som vil greie det, men det vellykka svaret vil være en videreutvikling av sosialdemokratiet.