MONSTRØS:  Terroristen er sosialdemokratiets uekte sønn, en bytting som fant veien tilbake til gården, skriver Cornelius Jakhelln. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.
MONSTRØS: Terroristen er sosialdemokratiets uekte sønn, en bytting som fant veien tilbake til gården, skriver Cornelius Jakhelln. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.Vis mer

Sosialdemokratiets uekte sønn

Terroristens idéer er det motsatte av sosialdemokratiets idealer.

Vil sosialdemokratiet, slik vi kjenner det, overleve nok et angrep? Vil det fortsatt snakke om åpenhet og toleranse? Det kan jeg vanskelig tenke meg. Kanskje er det derfor jeg finner det så grusomt å se de levende bildene av dette forvokste spedbarnet, som ble en soldat for sine egne konspiratoriske idéer: Jeg ser en nordmann som meg selv, oppvokst i det samme sosialdemokratiet. Hans referanser er mine, og omvendt. Å lese i manifestet hans var først fascinerende, deretter kvalmende. Likevel gjorde det ikke vondt på samme måte som fjernsynsbildene.

Motsier jeg meg selv, hvis jeg uttrykker et ønske om å få se mer av terroristens forklaringer, flere av de samme bildene som jeg nettopp skrev at det gjør vondt å se? Jeg tror denne smerten, eller kanskje er «ubehag» et mer passende ord i en sak så full av lidelse, er nødvendig for å få saken inn under huden. Journalistenes utvalg fra saken, formidlet i stumper og stykker over nett, blir ikke mer enn en annenhånds beretning.

De samme kommentatorene har pratet vekk i et år nå, og de har lite nytt å melde. Opptakten til rettssaken har, i det minste hvis man har fulgt den fra nettet, vært som å se et drama med sportskommentarer heller enn musikk på lydsporet. Det er ikke til å holde ut.

Uttalelsene fra overlevende og pårørende overrasker ikke. De er blitt angrepet på sine såreste punkter, ungdommen, sommeren. De vil nødvendigvis si mye av det samme, enten de dveler ved det som skjedde eller om de vil videre: Det er ikke til å fatte. Det er ikke til å holde ut. Der har de rett. En del av de impliserte rømmer landet under prosessen, og de har min fulle forståelse.

Jeg følger saken i mediene, nasjonale og sosiale. Tilgangen til informasjon er svært begrenset. Det er de samme mennene som snakker om den samme mannen. Alle er de norske. Bak aktors skikkelse slutter folket rekkene.

Terroristen, slik jeg ser ham, er en fascist: En som vil sette seg selv eller sin egen gruppe over andre, utenfor loven og nåden. Akkurat dette var det terroristen gjorde den 22. juli: Han påstår at han kjempet for seg og gruppen han hevder at han tilhører, ved skånselløst å skyte sivile, kvinner og barn inkludert. Han angrep det norske sosialdemokratiet, bombets dets bygninger, drepte dets barn. For drapene han begikk finnes ingen unnskyldning, ingen rettferdighet, ingen nåde. Hans ettermæle vil ikke leve lenger enn samfunnet bestemmer.

Ja, det gjør vondt å se de levende bildene av ham, hilsenen han gjør med sin høyre hånds knyttede neve. Det er en hilsen som i bunn er like sosialistisk som fascistisk. I dette mennesket, som bare blir rørt av sin egenproduserte propagandafilm, og hvis følelsesløshet fremstår som monstrøs (fordi normal i møte med det monstrøse), ser jeg negasjonen av sosialdemokratiet: En ung nordmann som bruker sin kraft til å drepe heller enn til å hjelpe.

Ved å sette terroristen på tiltalebenken og eksponere ham for verden, uten håndjern, åpenbarer det norske sosialdemokratiet sin sårhet og sin sårbarhet. Jeg greier ikke å riste av meg følelsen av en forståelig dødsangst i systemet. Terroristens idéer, som nå blir kringkastet til verden uansett hvor lite man overfører hans forsvarstaler, er det motsatte av sosialdemokratiets idealer: Solidaritet, en menneskelighet som omfatter alle, borgernes medbestemmelsesrett i statens maktutøvelse.

Mange klager over at terroristen på tiltalebenken blir behandlet for mildt. Det er en grunn til at han ikke henger opp ned i en mørk og fuktig celle under jorden: Terroristen er sosialdemokratiets uekte sønn, en bytting som fant veien tilbake til gården.