Sosialdemokratisk angst

KARIN YRVIN

og Håkon Haugli skriver den 6. august et innleggsom bærer preg av underliggende angst for et ideologisk alternativ til sosialdemokratiet. Yrvin og Haugli etterlyser en tydeliggjøring av hva som kjennetegner sosialliberalismen. All liberal politikk tar utgangspunkt i det enkelte menneskets frihet og bruker denne som målestokk for hvor vellykket politikken er. Det som kjennetegner en sosialliberal politikk er at den ser staten som nødvendig for å fremme individets frihet og ikke som et hinder for friheten. Dette innebærer blant annet at man ønsker en tydelig og aktiv velferdsstat. Yrvin og Haugli kaller dette i sitt innlegg den «sosialdemokratiske» velferdsstat. Dette vitner først og fremst om ideologisk arroganse. En sosialliberal velferdsstat skiller seg fra Aps modell ved at den er tilpasset enkeltmennesket. APs velferdsstatsmodell er innrettet for å skape resultatlikhet. Konsekvensene av dette er at den ofte viser seg ofte å være for lite fleksibel. Dette skyldes først og fremst sosialdemokratiets hang til sentralstyring for å skape likhet. Det liberale alternativet til dette er å delegere makt nedover i systemet til de som skaper tjenestene, og å gi brukerne av tjenestene muligheten til maksimal innflytelse. Dette er kun mulig dersom man forlater tanken om at alle skal behandles likt til fordel for tanken om at det viktigste er å oppfylle den enkeltes behov.

SOSIALLIBERALISMEN

skiller seg både fra høyre- og venstresiden i politikken, gjennom at den tar utgangspunkt i enkeltmennesket. Det betyr at vi som sosialliberalere verken har venstresidens skrekk for markedet eller høyresidens skrekk for staten. Både staten og markedet kan brukes som instrumenter for enkeltmenneskets frihet. Sosialliberalismen er en radikal ideologi, fordi den stiller spørsmål ved det bestående og er villig til å velge nye løsninger. I en politisk hverdag der venstresiden har stivnet i et forsvar av eksisterende velferdsordninger og samrøre mellom interessegrupperinger, og der høyresiden er mest opptatt av å gjøre velferdsstaten til et slags supermarked, trengs det en radikal ideologi. Det finner man i Norge i dag i sosialliberal politikk, og den ideologien er mest fremtredende i Venstre.