Sosialdemokratisk krim uten fokus

- En kriminalroman uten et eneste lite drap å oppklare er ikke helt min pose, skriver Dagbladets anmelder om Åke Edwardsons «Himmelen er et sted på jorden».

En mann viser usunn interesse for barnehagebarn, og flerfoldige studenter får et tungt redskap plantet i knollen i de små timer.

Førstebetjent Erik Winter og hans våpendragere i Göteborg-politiet får brynt både de små grå og utfordret evnen til rutinearbeid i høyt tempo gjennom noen hektiske førjulsdøgn. De må finne den antatt pedofile før et overgrep finner sted og stoppe overfallsmannen før han blir morder.

Edwardson håndterer tvillinghistorien rutinert nok, og han kan sitt Göteborg, men 400 sider er 200 for mange denne gangen. Edwardson har i så måte gjennomgått samme mangel på utvikling som f.eks. Hennig Mankell. Fra det korte poengterte til det lange ufokuserte.

Romanen inneholder for mange klisjeer, bl.a. en skadeskutt gjerningsmann med litt for velkjente skuddskader, for å si det slik, og en ultrasnobbete politimann som blir for prektig og blankskurt i sin ridderhabitt. Edwardson er dessuten altfor svak for vegeterende tomgangsdialog og hverdagslig kaldprat uten relevant betydning for plott eller persontegning. I sterk motsetning til f.eks. sin skotske kollega Ian Rankin, som er den krimforfatteren Edwardson helst vil slekte på - sammen med briten John Harvey.

«Himmelen er en plass på jorden» er moderne sosialdemokratisk krim. På godt og, i dette tilfellet, vondt.