Sosialdemokratiske ereksjoner?

Menn bygger sin identitet og selvforståelse på elementer både fra gamle og moderne mannssroller.

Med opprettelsen av mannspanelet har vi fått en ny oppblomstring i debatten om hva en mann egentlig er, og om hva som er umandig, feminint, homsete, pinglete og ikke noe til å skryte av. Panelet ble blant annet kritisert for å ha en utpreget urban, rødgrønn homoprofil. Her manglet skikkelige mannfolk, og definisjonene på den legitime mann kom susende inn.

Kjendiser i b- og c-klassen hevdet at et skikkelig mannfolk hadde snus under overleppa, merker etter fiskestanga i håndbaken, kruttslam på fingrene, og fin dun fra nyskutt rype på skulderbladene. Et amalgam av tradisjonell norskhet hvor mannen forståes i forhold til sin nærhet til naturen, og mannligheten prøves i strid med naturkreftene. Denne norske urmannen skiller seg for eksempel fra urmannen i latinsk versjon, som er mer seksualisert og mindre ensom.

Naturmannen møtte motbør. På kronikkplass i Dagbladet lanserte Dag Hoel en slags humanistisk prototype; den ekte mannen kjennetegnes ikke ved sin nærhet verken til naturen eller sitt kjønnsorgan, men av sitt filantropiske prosjekt; han full av lyttende verdier og empatisk kjønnsdrift. Han bygger trygg fremtid for kommende generasjoner gjennom sin maskuline ansvarlighet. I tillegg siver det, fra maskulinitetens indre Dovrefjell, en uimotståelig mannlig kraft som kommuniserer med kvinnens indre, og får hennes ulmende seksualitet til å slå ut i heftige orgastiske flammer. Ikke så verst å være mann, bare en henger med i kulturundervisningen.

Et annet perspektiv lanseres fra tidens mannsforskere, hvor de fleste er erklærte feminister. På sitt noe ideologisk fjernstyrte vis former de et bilde av mannen som en grei, spiselig, arbeidsom og likestilt gutt, med legitime sosialdemokratiske ereksjoner og veltempererte utløsninger (jmf. Jørgen Lorentzens kvasipolitiske kjønnspamflett «Maskulinitet» (Spartacus, 2004). I motsetning til den hypervirile mannen som orienterer seg i tilværelsen med pikken som kompass og dyrker den maskuline selvhevdelsens prakt, så står den sosialdemokratiske idealmannen og sparker i det politiske kjønnsgresset, og ber om tillatelse for sitt begjær. Han er ikke en umoden, uansvarlig rabbagast. Han er en arbeidshest og en tidsklemt erotisk kjernekar; innstilt på et kjernefamiliært liv basert på to likestilte inntekter, som skal betjene studie-, hus- og billån. Han lever i en pornofri verden og strutter av lutter likestilt velvilje når han skal ta sine 43 % av husarbeidet.

Kampen om hvilke egenskaper den virkelige mannen er tuftet på, hvilke handlinger som definerer det mannlige og hvilke mentaliteter og holdninger som kan gjøre hevd på å være maskuline, peker på at mannligheten er blitt problematisk for seg selv, og at kjønn er i endring på flere plan.

Hvordan kan det forståes? Nye samfunnsforhold krever andre egenskaper. Det vil si at de tradisjonelle ferdighetene som definerte en mann, ikke er adekvate for å mestre arbeidsoppgavene i konsum- og mediesamfunnet. Det gjør det vanskelig å snakke om en ekte, legitim form for mannlighet, eller fremelske et urmannsideal. Et differensiert samfunn åpner opp for mange ulike måter å være mann på, mer eller mindre legitime, alt etter betrakters ståsted. Og det peker på at urmannen også er formet, men av ideal som er så kulturelt innarbeidede at de fremstår som natur.

Dagens samfunn er på mange vis et stort kjønnslaboratorium. Vi eksperimenterer med seksualitets- og samlivsformer. Det gir nye eksistensielle utfordringer i den enkeltes bestrebelser på å utforme sin kjønnsidentitet. Til tross for at konsumsamfunnet bugner av muligheter er tiden full av rapporter om menn som strever med orienteringen, som henger etter og som faller utenfor. Det er paradoksalt nok lett å gå seg vill i en verden av overflod. Det dreier seg ikke bare om prestasjoner på skolebenken. Populærkulturen er full av bilder på menns seksuelle selvdestruktivitet. Mads Larsen ble for eksempel utskjelt bestseller gjennom sine portretter av seksuelt desperate menn som bruker sex som kitt og sparkel for å tette revnene i en krakelerende maskulinitet i et kjønnslandskap hvor attraktivitetens regler er i sterk forandring. Og for en presset maskulinitet er vold alltid en nærliggende måte å håndtere eksistensielle dilemmaer og strukturere virkeligheten på.

Mange menn havner i en slags «kjønn i spagat» situasjon. Det vil si at de bygger identitet og selvforståelse med elementer både fra gamle og moderne mannssroller, og forsøker å forhandle mellom de ulike forventningene knyttet til disse. Dette er ofte problematisk fordi de forskjellige rollene ofte inneholder ulike og motstridende krav til hva mannlighet er og bør være. Hvordan kan man bøte på det? På et nivå er det et spørsmål om orientering, om idealer, om muligheter og om kunnskap; om tilførsel av ny identitetskapital.

MENNS ERFARINGER: Hvis ikke mannspanelet sikter seg inn på et nivå hvor det er menns egne erfaringer av mannlighet, maskulinitet, av det å eksistere, som er i sentrum vil den bli et forum som ikke angår den mannlige del av befolkningen, skriver Knut Kolnar.
MENNS ERFARINGER: Hvis ikke mannspanelet sikter seg inn på et nivå hvor det er menns egne erfaringer av mannlighet, maskulinitet, av det å eksistere, som er i sentrum vil den bli et forum som ikke angår den mannlige del av befolkningen, skriver Knut Kolnar. Vis mer

I Norge har vi stasfinansiert kjønnsmonopol. I praksis betyr det at forskning på kjønn for det meste er forskning på kvinners livssituasjon. Det har vært lite forskning som tar utgangspunkt i menns erfaringer som menn, og undersøker menns livsverden; virkeligheten slik den fremtrer for det mannlige subjekt i ulike situasjoner. Kjønnsforskningen er et av de få stedene i samfunnet hvor likestilling fremdeles er uhørt. Det gjør at behovet for arenaer hvor det produseres innsikter om menn som kan øke identitetskapitalen er viktige. I en slik sammenheng kan panelet ha en betydningsfull funksjon.

Om mannspanelet kan inspirere til en ny type kunnskapsproduksjon, og skape andre fora utover det politisk korrekte gjenstår å se. Det er alltid en fare for at vi kan få en politisk korrekt jubelgruppe som sikter mot å utbedre mannligheten i sitt eget bilde, eller tar ensidig utgangspunkt i tidens forestilling om den kriserammede, problematiske mannlighet. Dersom den ikke sikter inn på et nivå hvor det er menns egne erfaringer av mannlighet, maskulinitet, av det å eksistere, som er i sentrum vil den bli et forum som ikke angår den mannlige del av befolkningen. For hvem andre enn politikere og kjønnskommissærer er det som tar nok en versjon av politisert kjønn på alvor?

Sosialdemokratiske ereksjoner?