Sosialdemokratiske muligheter

Norge er rikt på naturressurser. Vi har en befolkning med relativt høy utdanning. Gjennom en stram budsjettpolitikk og et inntektspolitisk samarbeid har vi nå en økonomi som er sterk og sunn. Sysselsettingen er høy, arbeidsledigheten er lav og prisstigningen er moderat. Norge er mulighetenes samfunn. Vi har mulighet til å videreutvikle Norge som en nasjon med orden i økonomien og som et av verdens beste velferdssamfunn.

Vi kan fortsette å utvikle de materielle godene som i dag kjennetegner det norske samfunnet. Spørsmålet er om dette er den rette prioritering. Historien har vist at samfunnets harmoni ikke alltid har økt med bedre levestandard. Økt kriminalitet, flere selvmord og flere med psykiske problemer viser at vi ikke bare har et mulighetenes samfunn, men også et søkende samfunn. Materiell velstand og søken etter mening med livet går hånd i hånd. Vi blir stadig rikere, men har samtidig mindre tid til hverandre. Vi lever ikke bare i et mulighetenes samfunn, men i høyeste grad også i et paradoksenes samfunn.

Mulighetene er åpenbart til stede. Spørsmålet er hvordan vi bruker disse mulighetene. Den utvikling vi ønsker for samfunnet gjenspeiles av det

Politikk

Kristelig Folkepartis parlamentariske leder, Kjell Magne Bondevik, går i denne kronikken nærmere inn på det han mener er ideologiske forskjeller mellom sosialdemokratisk og kristendemokratisk politikk.

I en kronikk i Dagbladet onsdag 5. april legger den nye statsministeren fram sitt syn på Norge som mulighetenes samfunn (Mulighetenes samfunn).
Kronikken bygger på en sosialdemokratisk samfunnstenkning. Et slikt grunnlag har dessverre vist seg å overfokusere på den materielle utviklingen.

verdisyn og den ideologi som politikken bygger på. Derfor er det forskjell på den politikken som føres av en sosialdemokrat og en kristendemokrat.

Sosialdemokratiet har et kollektivistisk utgangspunkt. Enkeltmennesket blir i stor grad sett som et produkt av samfunnet. Staten er den primære organisasjon som kommer foran både samfunnet og enkeltmennesket.

Kristendemokratisk ideologi tar utgangspunkt i det enkelte mennesket som har en uendelig verdi. Samfunnet bygges omkring selvstendige enheter i familie og det sivile samfunn. Dette betyr også at vi legger stor vekt på de ressurser som kan utløses i nærmiljøet og frivillige organisasjoner. Norge er mulighetenes samfunn. Men mulighetene begrenses dersom samfunnsutviklingen ensidig tar utgangspunkt i fellesskapet og ikke i den enkelte person. Mulighetene ligger ikke først og fremst i selve fellesskapet, men heller i de som utgjør fellesskapet.

I kristendemokratisk ideologi er begrepet «person» sentralt. Hvert enkelt menneske er en person med både materielle og åndelige behov. Mennesket er en helhet i alle livets sammenhenger. Mennesket er en person med behov for å delta i ulike fellesskap i samfunnet. Dersom vi legger opp til en samfunnsutvikling som utelukkende stimulerer menneskets materielle behov, da mister vi en sentral dimensjon. Resultatet er at mulighetene begrenses. I mulighetenes samfunn må vi altså legge opp til en utvikling som gir mulighet for hele mennesket.

Fokus på mennesket som person med materielle og åndelige behov skiller kristendemokratiet både fra liberalismen og sosialismen. Begge disse ideologiske retningene har et mer materialistisk menneskesyn. Menneskesynet er viktig fordi det har konsekvenser for den politikken vi fører.

For å legge til rette for utviklingen av hele mennesket er det selvsagt viktig at vi har orden i økonomien. Men et slikt argument har altfor lenge vært en forklaring, eller unnskyldning, på at vi i altfor stor grad har fokusert på menneskelivets materielle sider. Vi skal ha orden i økonomien. Men vi skal også fokusere på andre verdier. Stoltenberg fokuserer i sin kronikk i stor grad på å bruke mulighetene til å videreutvikle samfunnet ved en modernisering av offentlig sektor. Dette fremstilles som en fornyelse av samfunnet og sosialdemokratiet.

Dessverre er denne fornyelsen trolig mer interessant for sosialdemokratene selv enn for folk flest. Det er liten uenighet om at offentlig sektor trenger modernisering. Det er liten konflikt rundt en videreutvikling av velferdsstaten. Det er heller ikke oppsiktsvekkende at private og frivillige organisasjoner også har en rolle å spille i produksjonen av velferdstjenester. I den grad det er oppsiktsvekkende er det at dette kommer fra en sosialdemokrat som tradisjonelt ikke har lagt særlig vekt på betydningen av andre tjenestetilbud enn de som kommer fra det offentlige.

Men det er for spinkelt å fremheve de private og frivillige organisasjonene bare når det gjelder ytelse av velferdstjenester. Det frivillige engasjementet, også kalt den tredje sektor, spiller en sentral rolle på nær sagt alle områder i samfunnet. Hva hadde vel samfunnslivet vært uten det frivillige engasjement. Staten har ikke mulighet til å skape den grad av engasjement vi finner innenfor kulturlivet, idrettslivet, barne- og ungdomsarbeidet, velforeninger, menigheter og frivillige organisasjoner. Det frivillige engasjementet er derfor helt sentralt for å bidra til økt livskvalitet blant folk flest.

Mulighetene vi har i dagens Norge er begrenset av den evne vi har til å sette dem ut i livet. I den forbindelse står den enkeltes engasjement sentralt. Den tredje sektor må inkluderes i et mulighetenes samfunn. Dette har sosialdemokratiet tradisjonelt ikke lagt særlig vekt på. Det er å håpe at den fornyelse Stoltenberg ønsker å stå for, også vil ta opp i seg verdien av den tredje sektor.

Et annet viktig område hvor sosialdemokratiet og kristendemokratiet markerer ulik politikk er i synet på familien. I vårt samfunn er familien av helt fundamental betydning. Dette er det naturlige fellesskap som alle mennesker fødes inn i og vokser opp i. Samfunnet går i indre oppløsning dersom familiene ikke fungerer.

Familien skal støttes av staten, men det er viktig å fremheve at familien har en naturlig selvråderett. Det er foreldrenes rett og plikt til å oppdra barna. I familien lærer man om rett og galt, om å ta hensyn til andre og om å leve i et samfunn.

Dette er bakgrunnen for forskjeller i standpunkt for eksempel når det gjelder kontantstøtte. For Kristelig Folkeparti er det helt sentralt å legge til rette for at familien som samfunnets grunncelle skal kunne få mer tid sammen. Det er også sentralt at foreldrene selv skal kunne velge den omsorgsform som passer best.

En annet konkret politisk forskjell som følge av synet på familien er holdningen til privatskoler. Med bakgrunn i foreldreretten, altså at foreldrene har rett til å velge oppdragelse for sine barn, har vi en mer positiv holdning til private skoler enn det Arbeiderpartiet har.

Det er i liten grad fruktbart å diskutere om Norge er et mulighetens samfunn eller ikke. Det er mer fruktbart å diskutere hvordan vi vil bruke disse mulighetene. Mens Stoltenberg og den nye regjeringen vil bruke disse mulighetene til å fornye offentlig sektor, vil jeg påpeke behovet for å tenke bredere. En fornyelse av offentlig sektor er nødvendig. Men for ikke å innsnevre samfunnets muligheter må vi legge vekt på hele menneskets behov i utviklingen av samfunnet. For å øke livskvaliteten må vi derfor også ta den enkeltes kulturelle og åndelige behov på alvor. Vi må fokusere på livskvalitet framfor levestandard. For det brede lag av den norske befolkningen ligger ikke mulighetene først og fremst i en mer moderne offentlig sektor. Men mulighetene og utfordringene ligger i å legge til rette for et liv med mening.