Sosialister i klemma

Spanias sosialister vil helst gå rett fram, men de tvinges til å velge mellom venstre og høyre, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Sosialistpartiet (PSOE) i Spania er i ei skrekkelig klemme; de står foran et nærmest eksistensielt politisk tankekors. Landet er fortsatt uten regjering, etter valget 20. desember og så et nyvalg 26. juni. Det kan ende med et tredje valg på mindre enn ett år, før jul, noe som knapt noen ønsker. Og ingenting tyder på at enda et valg ville løse den institusjonelle krisa som har oppstått. De spanske sosialistenes knipe er også et bilde på hva sosialdemokratene sliter med i mange land i Europa.

- Uten støtte fra sosialistene går vi rett til et tredje valg, hamrer den midlertidige statsministeren, Mariano Rajoy fra det konservative Folkepartiet (PP), fast igjen og igjen.

Rajoy og PP inngikk i helga en avtale om samarbeid med Albert Rivera og det liberale mellompartiet Ciudadanos (C). I dag, tirsdag, skal de 350 medlemmene i Deputertkongressen stemme over å innsette Rajoy som statsminister. PP har 137 og C 32 stemmer. Rajoy får også den ene stemmen fra Coalición Canaria. Men det gir bare 170 av de 176 stemmene som gir reint flertall og kreves i første avstemning. I andre avstemning er det nok med enkelt flertall. PSOE og lederen Pedro Sánchez kan da stemme avholdende og gjøre Rajoy til statsminister eller stemme mot igjen og utløse enda et valg.

Sánchez er under et uutholdelig press. Rajoy har foreslått en stor koalisjon med PSOE. I et så oppstykket parlament og med de radikaliserte nasjonalistene i landsdelen Catalonia, som er konservative, er det er nødvendig med samlingsregjering, mener han. Men denslags skyr PSOE som pesten. I Hellas gikk sosialdemokratene i PASOK inn i samlingsregjering med konservative Nytt Demokrati. Etterpå overtok venstrepartiet Syriza venstresida og så regjeringsmakta, mens PASOK forsvant. I Tyskland sitter sosialdemokratene i SPD i samlingsregjering med Angela Merkel og CDU-CSU, og SPD slutter ikke å falle i meningsmålingene.

Å støtte Rajoy, gjennom samarbeid eller ved å la være å stemme imot, ville være å svikte venstresida og bryte hovedløftet fra valgkampen om å felle ham. Etter valget før jul forsøkte Sánchez å bli valgt til statsminister. Han fikk til en avtale med Rivera og C. Med støtte fra det nye venstrepartiet Podemos kunne han ha fått flertall. Men i PSOE var det ikke støtte for et samarbeid med Podemos, blant annet fordi Podemos har lovt folkeavstemning i Catalonia om uavhengighet fra Spania. «Intet samarbeid med de som vil dele Spania», var omkvedet blant partiets baroner. Dessuten er C grunnlagt i Catalonia på motstand mot uavhengighet.

Sanchez kunne ikke sette seg i midten og samle Ciudadanos og Podemos i det som skulle ha vært ei «endringsregjering», viste det seg snart. Dette til tross for at de tre partiene hadde gått til valg på å avsette Rajoy, for endring og stanse korrupsjonen som har blomstret rundt PP.

Etter valget før jul styrte i alle fall Podemos og lederen, Pablo Iglesias, Spania rett i nyvalg med steile krav, som han stilte til Sánchez gjennom kongen, og kjepphøy opptreden i Deputertkammeret. Målet var «pasokisering», altså å overta hegemoniet på venstresida fra PSOE. Partiet gikk i forbund med Forente Venstre (IU) før valget i juni, altså med et av «de gamle partiene», som Podemos forakter så sterkt. Det endte som et politisk sammensurium og et smertelig nederlag. Iglesias drømte å å bli statsminister og regjere sammen med PSOE som en «lillebror». I stedet styrket han Rajoy som han skulle fjerne.

Bak samholdet utad i PSOE finnes det tre ulike syn. De tidligere statsministrene Felipe González og José Luis Rodríguez Zapatero mener partiet må la Rajoy regjere, i det minste i mindretall ved å stemme avholdende. «Dette kan ikke fortsette», som det lød i en lederartikkel i avisa El País. Sánchez vil stemme mot Rajoy uansett og være «leder for opposisjonen» for å ikke overlate plassen til Podemos. Og noen ønsker regjeringssamarbeid med Podemos for å «temme» de ustyrlige.

Arme Sánchez forhandler med et svakt utgangspunkt og er truet innad i partiet. Med bare 85 av 350 seter i Deputertkammeret har PSOE aldri vært så svakt. I valget i 2008 fikk partiet 43,9 prosent av stemmene og 169 folkevalgte. Årelatinga tok til da statsminister Zapatero i 2010 midt i full krise måtte sette inn sviende innstramminger. I valget i 2011 tapte partiet 4,3 millioner velgere, fikk 28,8 prosent av stemmene og 110 seter. Tanken var da å la Rajoy steike i fettet fra krise og korrupsjon.

Men så kom overraskelsen fra Podemos, «det nye venstre», i 2014. I valget før jul tapte PSOE ytterligere 1,6 millioner velgere og 6 prosentpoeng. Seks måneder seinere var tapet nesten hundre tusen velgere. I det minste, takket være politisk kløneri fra Iglesias, fikk PSOE 14 flere folkevalgte enn Podemos.

Rivera og C har måttet bite i det sure eplet og samarbeide med Rajoy, som de mener må ta ansvar for korrupsjonen i og rundt PP. Tidligere krevde de av PP å skifte ut Rajoy for å snakke sammen. Podemos utløste et for partiet mislykket omvalg og er satt ut av spill. Imens satt Rajoy bare stille, sa minst mulig, dampet på sine sigarer og tok tida til hjelp. På pinebenken ligger Sánchez.

Klemt mellom Podemos til venstre og C og PP til høyre må PSOE finne en utvei. Å gå mot venstre for å undergrave Podemos innebærer å fjerne seg fra regjeringsmakt. Å gå mot høyre vil være å overlate venstresida til Podemos og oppfylle deres store drøm. Urolige sosialdemokrater i hele Europa følger med.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook