NEI TIL ATOMVÅPEN: På mine klistremerker sto det ikke «Mer kvalitetstid med familien», men «Nei til atomvåpen», skriver artikkelforfatteren. Bildet er fra 1983. Foto: Bernt Eide / Samfoto / NTB Scanpix
NEI TIL ATOMVÅPEN: På mine klistremerker sto det ikke «Mer kvalitetstid med familien», men «Nei til atomvåpen», skriver artikkelforfatteren. Bildet er fra 1983. Foto: Bernt Eide / Samfoto / NTB ScanpixVis mer

Sosialistisk bamseklubb

Nok en gang forsøker SV å hevde seg som familieparti. Jeg ser ikke poenget med det.

Meninger

SVs tidsklemmeutvalg har nå konkludert. Tre av tiltakene for å gjøre familiehverdagen bedre ble presentert av stortingsrepresentant Bård Vegar Solhjell i gårsdagens Dagbladet med utgangspunkt i en beskrivelse av hans egne familie. Det mest radikale var at småbarnsforeldre skal jobbe mindre, enten ved redusert arbeidstid for full lønn eller ved småbarnspermisjon.

I sosiale medier hevder partiets rådgivere at SV alltid har vært et familieparti, men jeg ser få bevis ut over engasjementet for barnehager i kvinnepolitikken.

Det var ikke familiepolitikk som gjorde at SF brøt med Arbeiderpartiet i sin tid, men Nato-motstand. Ulike sosialister starta ikke SV fordi de trengte mer tid til å trene ungenes fotballag, de tok utgangspunkt i EU-motstand. Det er en motstand som er høyst relevant i dagens politiske landskap, hvor regjeringen forhandler bort den norske selvråderetten bak lukkede dører og gjemmer det i utilgjengelige akronymer som TTIP og TISA, og hvor det framforhandles avtaler med Tyrkia som utfordrer våre europeiske verdier. Man skulle tro fred, menneskerettigheter og nedrusting fortsatt var relevant.

Jeg vokste opp i et annet SV. Jeg sang Internasjonalen i barnehagen, anså «internasjonal solidaritet» som ordinær dagligtale og lå og sov på fremmede folks sofaer mens foreldrene mine krangla om Gorbatsjov. På mine klistremerker sto det ikke «Mer kvalitetstid med familien», men «Nei til atomvåpen». Jeg lærte jeg meg at verden er større enn meg selv og at det fantes større kriser i verden enn at min journalistmamma jobba en lørdagskveld i stedet for å sitte hjemme og se på Tande-P.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå har jeg en fostersønn som skal følges til fotball og gitartimer fire ganger i uka. Jeg har en jobb som er krevende og egne frivillige verv og bruker dessuten fritida mi til å skrive bøker, siden man ikke kan leve av sånt i Norge. Likevel ber jeg ikke arbeidslivet tilpasse seg mine behov fordi jeg har valgt å få barn. Jeg bruker gjerne fritida mi på barn og frivillighet. Det gir livet mening. Hva annet er det SV vil ha fri til - å se generiske tv-serier på Netflix?

Tidsklemma er konstruert. Den er ikke en objektiv sannhet som handler om at det er umulig å være småbarnsforeldre i dag. Derimot handler den ofte om at småbarnsforeldre og andre ikke aksepterer at de må prioritere. Stadig hører jeg om venner som må jobbe helger, kvelder og lange dager fordi alle andre kolleger må hente i barnehagen. Og nå foreslår altså SV at disse kollegene skal få mer fri? Har vi slutta å bry oss om at noen må jobbe her i landet? Det blir ikke mindre jobb av at noen får mer fri, det blir bare mer på oss som blir igjen. Også vi blir utslitte.

Jeg spør ikke om det er plass til et sosialistisk parti i Norge. Selvfølgelig er det det. Men jeg sliter med den privatiserte sosialismen som kommer fra SV for tida. Det er absurd at SV foreslår tiltak som i realiteten fremmer et snevert og konservativt familiesyn, der det å få barn i kjernefamilier skal belønnes og det kollektive hensynet virker fraværende. Da er ikke veien lang til kontantstøtta.

Selvfølgelig bryr SV seg om andre ting enn familiepolitikk. SV har kommet med god politikk innenfor en rekke andre områder den siste tida, for eksempel relatert til flyktningsituasjonen. Men balansen i hvilke saker som fremmes mest over tid har skurra kraftig for meg de siste åra. Å være sosialist handler om å se det større bildet. Fortsett gjerne og snakk om sekstimersdagen, men gjør det fordi det gagner fordelingen i samfunnet som helhet, ikke partiledelsens hverdag. Ikke reduser SV til en bamseklubb for småbarnsforeldre.

SV må bruke mulighetene de har nå. Det har sjelden vært lettere å engasjere folk i utenrikspolitiske spørsmål, asylpolitikk, humanitære spørsmål, skattereformer, arbeidsrettigheter eller EU-motstand. En sterk høyreside krever motsvar i sterk venstreside. En drøss av Arbeiderpartiets medlemmer ser seg om etter nye muligheter. Til og med i USA har vi en mulig presidentkandidat som pynter seg med sosialisme. De fleste av oss er enige om at verden er inne i kriser vi alle må bidra til å løse. Og så sitter SV der og snakker om at småbarnsforeldre må jobbe mindre så de får mer kvalitetstid med familien sin?

Det er for dårlig. Ikke er det god sosialisme heller. KrF, derimot, blir sikkert glad for støtten.