Audun Lysbakken: Vil vinne tilbake frihetsbegrepet fra høyresiden ved å erkjenne at trygghet ikke alltid kan trumfe frihet.Foto Hans A Vedlog / Dagbladet
Audun Lysbakken: Vil vinne tilbake frihetsbegrepet fra høyresiden ved å erkjenne at trygghet ikke alltid kan trumfe frihet.Foto Hans A Vedlog / DagbladetVis mer

Sosialistisk flytevest

Dersom SV sitter stille, synker partiet under sperregrensa. De må skape litt bølger og håpe at båten blir til mens Lysbakken ror, mener Andreas Hompland.

Kommentar

FRIHETENS FORPOST heter det i arbeidersangen, men sosialistiske partier har et problematisk forhold til individuelt handlingsrom og liberale friheter som kommer på kant med statsfornuft og likhet. Hvem vet best hva som gagner den enkelte best på kort og lang sikt: Staten eller individet selv? Hvor går grensene for samfunnets rett og plikt til å beskytte fellesskapet mot individers jakt på egen lykke?

MISNØYE MED «formynderstaten» var en viktig årsak til Høyrebølgen på begynnelsen av 80-tallet.  Arbeiderpartiet, som ble definert som statsbærende både av seg selv og andre, var skyteskive som forvaltere av formynderiet. Den personlige friheten var inngjerdet og innskrenket av byråkrater, reguleringer, forskrifter og forbud. Willoch kom til makta på løfter om et åpnere samfunn med flere valgmuligheter og større individuelt armslag.

ARBEIDERPARTIET var på defensiven i sin forkjærlighet for kollektive løsninger der alle skulle med og skjæres over samme lest. I et stadig mer mangfoldig samfunn måtte partiet fri seg fra dette åket. Prinsipielle program-makere satte i gang en selvransakende frihetsdebatt langs to linjer. Den ene var å vise at Høyres markedsfriheter for de velhavende førte til mindre frihet for massene. Den andre var å ta høyde for trangen til videre handlingsrom i de voksende mellomlaga.

Gudmund Hernes snekret «Bislet-effekten»: Når alle sitter på tribunen på stadion, ser alle like godt. Når noen foran reiser seg, må de bak også reise seg for å se. Til slutt står alle; de ser like dårlig som før, og i tillegg har de det mer ubehagelig. Moralen var at alle burde være tålmodige sosialdemokrater og sette seg ned igjen, men det ville de ikke. Den kyniske realisten Einar Førde avskrev den moralske altruismen og omformulerte det sosialdemokratiske imperativet: Solidaritet er når alle egoistene ønsker det samme og ser fordelen av å stå sammen og trekker samme retning.

Parti-ideologene likte det ikke, men måtte innse at det var slik det kom til å gå. Dessuten var mange av høyrereformene irreversible, for folk flest tilpasset seg og likte den nye hverdagen. Arbeiderpartiet i Gros tid fulgte med på lasset for å ta luven fra høyrebølgen.

SOSIALISTISK VENSTREPARTI var ikke med på den vogna, paradoksalt nok. For selv om store deler av partiets velgergrunnlag kunne innrettet sine fleksible liv etter Høyres oppskrift, var de prinsipielt for kollektive løsninger, i alle fall for de andre. De var blant sine egne, men forsto dem ikke. SV inntok mange av de posisjonene Arbeiderpartiet forlot. Venstresosialisme var dobbel dose sosialdemokrati, med noen slurker Møllers tran i tillegg.

ETTER VALGFIASKOEN i fjor har SV vært i rivende tilbakegang. Det er lite lys i motbakkene. Audun Lysbakken, den relativt ny-frafalne historiske materialist, må ha spurt seg med Lenin: Hva må gjøres? Med ei fortid som medhjelper i skuespilleri med innslag av tryllekunster, har Lysbakken trukket «frihet» opp av hatten for å vinne gjenkjennelse hos svikefulle velgere. Det virker rimelig febrilsk fra en relativt nyfrelst liberaler, for konvertitter har alltid en hang til å overdrive. Men det må ha vært gjennomtenkt som markeringsbøye da SV like før Stortingets sommerferie manøvrerte seg inn i ei råk mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene som ville påby flytevest, og de blå-blå som var mot. Sammen med regjeringspartiene fikk SV flertall for sin egen oppfinnelse: Ikke generelt påbud om redningsvest i alle fritidsbåter, men alltid når det er barn om bord. «Folk må ha mulighet til å ta dumme valg når det ikke går ut over andre,» skrev Lysbakken i Klassekampen.

UT AV RUNDKJØRINGA brukte SV som slagord for noen valg siden. De måtte skrote det da noen minnet om at det bare er mulig ved å svinge til høyre. Nå strever partiet med retningen igjen, for det er åpenbart behov for en ny kurs. Lysbakken kan nok ha endel å hente i partiets fortid, fra før fusjonen med tungt fagorganiserte sosialdemokrater og Moskva-kommunister. De orienterte SF-ene var for fred og mot atombomber, USA, NATO og EEC. Men de var også mot borgerlig konvensjonalisme generelt, og Arbeiderpartiets firkantede konformitet spesielt. De var nok kollektivister i ord, men i holdning og handling hyllet de det autonome mennesket som ville skape frihetsrom utenfor Arbeiderpartiets tvangstrøyer.  

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.