VELYKKET: SVs prosjekt så ikke ut til å stable seg på beina igjen etter åtte år i den rødgrønne regjeringen. SV-leder Audun Lysbakken kunne imidlertid gå hjem etter valgnatta med en seiersfølelse.
VELYKKET: SVs prosjekt så ikke ut til å stable seg på beina igjen etter åtte år i den rødgrønne regjeringen. SV-leder Audun Lysbakken kunne imidlertid gå hjem etter valgnatta med en seiersfølelse.Vis mer

Valg17:

Sosialistisk Vinnerparti

SV er blitt et maktsøkende, og mer kynisk parti. Det vinner de på nå, men det kan koste venstresiden flertallet i årevis framover, skriver Ola Magnussen Rydje.

Kommentar

Før sommeren var nok flere forberedt på å skrive nekrologen over Sosialistisk Venstreparti enn Arbeiderpartiet. Jonas Gahr Støre lå an til å gjøre et akseptabelt valg litt oppe på 30-tallet, mens Audun Lysbakken levde i usikkerhet. SV lå der de hadde vært store deler av tiden etter krisevalget i 2013: I stabilt sideleie, bare noen desimaler over sperregrensen.

SVs prosjekt så ikke ut til å stable seg på beina igjen etter åtte år i den rødgrønne regjeringen. Og oppmerksomheten i forbindelse med partiets landsmøte i vår hjalp ikke. Overskriftene var preget av internt bråk om kjønnsdelte debatter, samt partiets fem ufravikelige krav til Arbeiderpartiet: Løsepengene Støre måtte ut med for å sikre SVs støtte.

De kom ikke godt ut av det. VGs politiske redaktør, Hanne Skartveit, var så lite imponert at hun skrev nekrologen allerede før landsmøtet ble hevet. Under tittelen «Pregløs og uviktig», slaktet hun SV gavmilde og kravløse snillisme. «SV har blitt enda smalere under Lysbakkens ledelse», skrev hun. «Både politisk og i mennesketyper.»

Valgnatta var det imidlertid Støre vi ryddet plass til i dødsannonsene. Med 27,4 prosents oppslutning og drøye 800000 stemmer var katastrofen et faktum for Arbeiderpartiet. Flertallet glapp, og med bare små marginer forble landets største parti nettopp det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men i skyggen av Støres fall og Vedums distriktsopprør, kunne Lysbakken starte den nye stortingsperioden med seks prosent av stemmene og elleve mandater på Stortinget. Fire flere enn sist, og opp to prosentpoeng siden 2013.

Det er ingen naturlover i politikken, men finnes gjenkjennelige mønstre. Et av dem er den tilsynelatende symbiosen Ap og SV lever i. Når førstnevnte går tilbake, går SV fram – og omvendt. SV gjorde det godt, men tør neppe hvile på laurbæra. De fleste forventer at Arbeiderpartiet vil komme tilbake, og SV forbereder seg på en hardere kamp om oppmerksomhet i opposisjon framover, fra både høyre og venstre.

Den kampen må også vinnes med en uprøvd stortingsgruppe. Åtte av elleve representanter er ferske. Profiler som Bård Vegar Solhjell og Snorre Valen går ut. Flere av de nye er SVere av klassisk merke, men partiet bør ikke undervurdere hvor lang tid det tar å bli en god og kjent politiker. Leser du opp navnene på SVs nye gruppe til vanlige folk, vil de knapt kjenner igjen noen. Det gjør partiet Lysbakken-avhengig i en periode, men med litt tålmodighet kan han ha sterke kort å spille på framover.

Selv om SV gjorde det godt i år, er det historisk sett et svakt resultat. SV anno 2017 er langt unna Kristin Halvorsen-tall. Men de blytunge årene etter tiden i regjering tatt i betraktning, har de likevel grunn til å juble. Partiet har ikke hatt et like godt utgangspunkt for videre vekst på årevis.

I lys av valgresultatet kommer derfor dystre spådommer om SVs levedyktighet dårlig ut. Men det betyr ikke at hele Skartveits analyse fra mars er feil. SV er blitt et smalere parti de siste årene. Til forskjell fra regjerings-SV, er de nå et parti med retorisk skarpere kanter, noe kravene landsmøtet satte til regjeringssamarbeid er et eksempel på. De er også smalere i prioriteringene: Ulikhet, forskjellssamfunnet og klima. Ut gikk blant annet samferdsel og innvandring.

Det var et bevisst valg. SV har vokst på å skille seg tydelig fra Arbeiderpartiet på noen få, men viktige områder, samt tette skottene mot MDG og Rødt.

Men det er delte meninger i SV om det er lurt på sikt. Det er ikke alltid den smale sti er den rette. Selv om den harde og monomane prioriteringen av ulikhet, forskjellssamfunnet og klima, kan sies å ha vært en vellykket strategi i år, kan SVs valg om å være et smalt parti avgjøre skjebnen til flertall på venstresiden i årevis.

Se for eksempel på de politiske profilene SV har hentet inspirasjon fra i år: Bernie Sanders i USA, Jean-Luc Mélenchon i Frankrike og Jeremy Corbyn i Storbritannia.

Alle vinner kampen om makta på venstresiden, de vokser og blir store.

Men selv om budskapet skaper mer engasjement enn et tidvis traust sosialdemokratisk prosjekt, vinner det ikke flertall. Et stort SV er ikke mye verdt, hvis partiene de skal samarbeide med til høyre rakner.

Sammenlikningen med land med topartisystemer er noe urettferdig, men også her hjemme bør SV være vare for kannibalisme på venstresiden. Velger SV egen oppslutning kan de ofre velgertekket den brede venstresiden trenger for å få flertall. Velger de å søke makt med partiene mot høyre kan de ofre egen oppslutning.

Det åpner for vanskelige dilemmaer for Lysbakken framover. Han kan vokse på å trekke røde linjer i sanden mellom Ap og SV, men kan vinne mer makt på å søke sammen i en mer etablert allianse. Fordi SV er blitt et mer maktsøkende, kynisk parti etter det rødgrønne regjeringssamarbeidet, kan det hende han velger det siste.