Sosialklienter og oss andre

Vi står i fare for å lovfeste moralisme mot våre svakeste.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Den nye regjeringen la i Soria Moria-erklæringen opp til en plan for bekjempelse av fattigdommen. I den forbindelse har arbeids- og integreringsministeren kommet med uttalelser som har falt mange sosialklienter og trygdemottakere tungt for brystet. De får se å «komme seg opp om mårran». Nå sist mandag på regjeringens fattigdomshøring gjentok Bjarne Håkon Hanssen at det ikke er moralistisk å stille krav til klientene om de skal få økte ytelser. Tvert imot vil det være mangel på respekt å ikke stille krav til eller ha forventninger til dem.Bjørn Eggen, utdannet sosionom, følger opp dette synspunktet i et debattinnlegg i Dagbladet 11.januar. Her går han ut mot dem som har kritisert John Fredriksen for å ha gitt en tigger penger utenfor Teaterkafeen før jul, etterfulgt av tiraden: «Ta deg sammen, så blir det kanskje noe av deg til slutt».

DEBATTEN OM DET personlige ansvaret i forhold til fellesskapets (les velferdsstatens) ansvar, har pågått i sosialpolitiske kretser i årtier. Dette er en viktig debatt, fordi den kan få innflytelse på hvordan hjelpeapparatet og profesjonelle hjelpere skal forholde seg til personer som ber om hjelp for å løse et problem, hva enten det dreier seg om mangel på penger, arbeid, bolig, dårlig helse eller et rusproblem. Det er beklagelig at de som ønsker å gjenreise det personlige ansvaret for eget liv, gjør det så lett for seg ved å ty til enkle slagord eller moralisme for å underbygge sitt standpunkt. Av en eller annen grunn synes slik moralisme særlig å være utbredt i forbindelse med tildeling av pengeytelser - uansett om det er private eller det offentlige som står som giver.Vi har hatt mange tilsvarende eksempler på slik argumentasjon knyttet til trygdemisbruk opp gjennom årene. Her er det nok å minne om Carl I. Hagen som i 1989 gikk løs på enslige mødre på trygd eller sosialhjelp som er kommet i sin situasjon selvforskyldt, nemlig gjennom en «vedvarende lettsindig og uansvarlig livsførsel». Det samme gjelder «latsabber og døgenikter» som lever på sosialhjelp. De utnytter også systemet og tar ikke personlig ansvar for sin egen livsførsel, i følge Hagen (Aftenposten 5.8.1989). Rune Gerhardsen var inne på lignende synspunkter i boken «Snillisme på norsk» som kom i 1991: Konsekvensen av snillismen blir at «ansvaret undergraves og at det ikke lenger stilles krav til enkeltmennesket»(.s29).

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer