Sosialklienter og oss andre

Vi står i fare for å lovfeste moralisme mot våre svakeste.

Den nye regjeringen la i Soria Moria-erklæringen opp til en plan for bekjempelse av fattigdommen. I den forbindelse har arbeids- og integreringsministeren kommet med uttalelser som har falt mange sosialklienter og trygdemottakere tungt for brystet. De får se å «komme seg opp om mårran». Nå sist mandag på regjeringens fattigdomshøring gjentok Bjarne Håkon Hanssen at det ikke er moralistisk å stille krav til klientene om de skal få økte ytelser. Tvert imot vil det være mangel på respekt å ikke stille krav til eller ha forventninger til dem.Bjørn Eggen, utdannet sosionom, følger opp dette synspunktet i et debattinnlegg i Dagbladet 11.januar. Her går han ut mot dem som har kritisert John Fredriksen for å ha gitt en tigger penger utenfor Teaterkafeen før jul, etterfulgt av tiraden: «Ta deg sammen, så blir det kanskje noe av deg til slutt».

DEBATTEN OM DET personlige ansvaret i forhold til fellesskapets (les velferdsstatens) ansvar, har pågått i sosialpolitiske kretser i årtier. Dette er en viktig debatt, fordi den kan få innflytelse på hvordan hjelpeapparatet og profesjonelle hjelpere skal forholde seg til personer som ber om hjelp for å løse et problem, hva enten det dreier seg om mangel på penger, arbeid, bolig, dårlig helse eller et rusproblem. Det er beklagelig at de som ønsker å gjenreise det personlige ansvaret for eget liv, gjør det så lett for seg ved å ty til enkle slagord eller moralisme for å underbygge sitt standpunkt. Av en eller annen grunn synes slik moralisme særlig å være utbredt i forbindelse med tildeling av pengeytelser - uansett om det er private eller det offentlige som står som giver.Vi har hatt mange tilsvarende eksempler på slik argumentasjon knyttet til trygdemisbruk opp gjennom årene. Her er det nok å minne om Carl I. Hagen som i 1989 gikk løs på enslige mødre på trygd eller sosialhjelp som er kommet i sin situasjon selvforskyldt, nemlig gjennom en «vedvarende lettsindig og uansvarlig livsførsel». Det samme gjelder «latsabber og døgenikter» som lever på sosialhjelp. De utnytter også systemet og tar ikke personlig ansvar for sin egen livsførsel, i følge Hagen (Aftenposten 5.8.1989). Rune Gerhardsen var inne på lignende synspunkter i boken «Snillisme på norsk» som kom i 1991: Konsekvensen av snillismen blir at «ansvaret undergraves og at det ikke lenger stilles krav til enkeltmennesket»(.s29).

SPESIELT FOR realiseringen av arbeidslinjen, synes det hensiktsmessig i tider med mangel på arbeid å forskyve ansvaret for yrkespassivitet over på de potensielle arbeidstakere. De er ikke tilstrekkelig motiverte for lønnet arbeid, står ikke hardt nok på for å finne en jobb eller omskolere seg og er for kravstore i forhold til de jobbene som finnes. Denne tenkningen understøttes av økonomenes inntog i sosialpolitikken med vekt på incentiver og et rasjonelt aktørsyn som går ut fra at alle handler ut fra egeninteresse: Hvis man gir folk (for mye penger) vil de ikke arbeide. Derfor bygger hele vårt kontantoverføringssystem på prinsippet om lavere attraktivitet: Det skal lønne seg å arbeide i forhold til å gå på en offentlig stønad. I tråd med denne tankegangen finner vi forestillinger om at hjelpeapparatet ødelegger folks evne til å klare seg selv.Bjarne Håkon Hanssen og Bjørn Eggen synes å være enige om at en må gjenreise det personlige ansvaret. I følge Eggen betyr det at en må legge bort forestillingen om sosial arv, men tro på at mennesket har et personlig ansvar og ressurser til å mestre sitt eget liv. Dette er det motsatte av et kaldt og kynisk menneskesyn, i følge Eggen. Mon det. Et positivt menneskesyn bygger på tillit til at mennesker foretar fornuftige valg ut fra den livssituasjon de befinner seg i.

VÅRT HJELPEAPPARAT bygger på en grunnfestet forestilling om at alle skal få hjelp uansett hva årsaken er til at de har fått problemer. En er ikke opptatt av sosial arv, selv om nyere forskning viser at det fortsatt er en realitet. En konsentrerer derimot oppmerksomheten på den enkeltes ressurser, muligheter og begrensninger. Det personlige ansvaret går ut på å foreta valg. Men det forutsetter at det finnes valgmuligheter, og at den enkelte er (blir) klar over valgmulighetene og hva konsekvensen er å velge det ene alternativet i forhold til andre. Når det legges individuelle planer for personer med sammensatte problemer, og en tar i bruk kartleggingsverktøy (KIS), er det nettopp for å fokusere på muligheter og ressurser. Målet er å gjøre den hjelpetrengende medansvarlig for hjelpetiltaket. Det dreier seg om hjelp til selvhjelp. Kravene må tilpasses den enkeltes faktiske situasjon. Moralisme hører ikke hjemme i profesjonelt sosialt arbeid. Moralisme brukes av personer som synes de selv har sitt på det tørre - de som sitter på en høy hest og føler seg bedre enn «de andre». Det fungerer gjerne til innvortes bruk.

SOSIALHJELPSKLIENTER og rusmisbrukere opplever hver dag hva det personlige ansvaret går ut på. Gjennom følelsen av skam opplever de den moralske kostnaden ved å ikke leve opp til det normale - det å være såkalt selvhjulpen gjennom lønnet arbeid. Sosialklienter blir faktisk stadig møtt med arroganse og nedlatenhet på sosialkontoret. Men mange har såpass store personlige problemer (ikke minst helsemessige) at det blir helt urimelig å stille ytterligere krav for at de skal få en anstendig kontantstønad. De trenger all sin tid til å drive «egenomsorg», eller til omsorg for egne barn. På den måten tar de faktisk allerede et personlig ansvar for sitt liv og sine barn. I studier av barnefattigdom går det fram at mange fattige foreldre påtar seg et ødeleggende stort og personlig ansvar for å beskytte barna best mulig mot «knapphetens tyranni». Når det i bekjempelse av fattigdom foreslås innføring av velferdskontrakter, vil det etter mitt syn ytterligere understreke det personlige ansvaret for å komme ut av en avhengighetssituasjon. I tillegg til det uheldige i å kalle noe som inngås mellom to ulikeverdige parter for kontrakt, står en her i fare for at moralismen så å si lovfestes. Det betyr svekket rettssikkerhet og ytterligere belastning for dem som har vært så uheldige å bli hjelpetrengende. Å stille krav som en ikke har mulighet for å oppfylle i en gitt livssituasjon, vil virke ytterligere nedbrytende. Det er inderlig å håpe at den nye arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV) ikke vil bygge sin virksomhet på et slikt negativt menneskesyn.