Oslo, Løvebakken, 20150913. Flere tusen nordmenn og syrere samlet til syrisk matfestival i Oslo. 
Trine Skei Grande (V)
Foto: Nina Hansen / Dagbladet
Oslo, Løvebakken, 20150913. Flere tusen nordmenn og syrere samlet til syrisk matfestival i Oslo. Trine Skei Grande (V) Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Sosialliberal dreining

Et Venstre som bruker staten som brekkstang for å gi borgerne reell frihet til å leve det livet de vil, fortjener en betydelig plass i norsk politikk.

Meninger

Det er ikke bare lett for Venstre å være garantist for en Høyre og Frp-regjering.

Tidenes strengeste flyktningpolitikk føres i en situasjon hvor alle Venstres verdier dikterer medmenneskelighet. Det var derfor nødvendig for Trine Skei Grande å avklare hvor Venstre står fram mot valget i 2017. I landsmøtetalen på fredag lukket hun døra både til Frp og Ap.

Venstres foretrukne alternativ er en regjering utgått fra Høyre, Venstre og KrF. At det er tilnærmet urealistisk å få til i dagens situasjon så ikke ut til å plage landsmøtedelegatene. Det viktigste var nok å markere avstand.

Avklaringen ga partiet rom til å konsentrere seg om politikk. Flere av tiltakene hadde fått mye oppmerksomhet i forkant.

Forslaget om innslusingslønn og endring av arbeidsledighetstrygden fikk venstresida til å se rødt.

Guri Melby ville få partiet med på en streng todeling av foreldrepermisjonen i likestillingens navn.

Abid Raja ville at skilsmissebarn skal bo hos primær omsorgsperson inntil de er tre år.

Rebekka Borsch ville stoppe 23. konsesjonsrunde. Ingen av forslagene fikk gjennomslag. Spesielt var tapet om å stanse oljeutvinningen bittert for mange i partiet.

Det ble også merkelig i lys av vedtaket om å kutte klimagassutslippene med 50 prosent innen 2030, siden det mest effektive virkemidlet for å få det til er å stoppe oljeutvinninga. Det kan få allerede utålmodige velgere til å revurdere om konkurrenten MDG leverer mer ambisiøs klimapolitikk.

Derimot var det mange som pustet lettet ut da forslaget om å innføre innslusingslønn for flyktninger ble stemt ned. Venstre blir ofte sett på med mistro i store deler av arbeiderbevegelsen, men det var det ingen grunn til på dette landsmøte.

Prominente Venstre-folk, som Sveinung Rotevatn og Terje Breivik, ordla seg som gode LO-folk og sabla ned forslaget som de mente truet det seriøse arbeidslivet og svake arbeidstakere.

Hvis det er én tendens vi kan lese ut av landsmøtet er det at statsindividualismen står sterkere i Venstre enn noen gang. Den liberale skepsis mot at staten skal gripe inn i våre liv gjorde seg knapt hørt. Det er en utvikling vi kan støtte.

Vi bør alltid ha i minne at staten kan innsnevre friheten vår, men den kan også skape frihet. Forslaget om å tredele foreldrepermisjonen er nettopp et slikt tiltak.

Et Venstre som bruker staten som brekkstang for å gi borgerne reell frihet til å leve det livet de vil, fortjener en betydelig plass i norsk politikk.