OMFAVNELSE: Når partiledelsen omfavner Frp, rømmer kjernevelgerne fra Venstre. Abid Raja og Sylvi Listhaug i Dagbladets valgbod før valget. Trond Giske til venstre. Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
OMFAVNELSE: Når partiledelsen omfavner Frp, rømmer kjernevelgerne fra Venstre. Abid Raja og Sylvi Listhaug i Dagbladets valgbod før valget. Trond Giske til venstre. Foto: Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

Sosialliberalt selvmord

Det vil være galskap av Venstre å gå inn i regjering nå.

Kommentar

Venstres landsmøtevedtak og store drøm om en sentrum-/høyre-regjering kan faktisk bli en realitet i neste stortingsperiode. Men det kommer ikke til å skje hvis de går inn i regjering allerede nå. Å danne mindretallsregjering med Fremskrittspartiet (Frp) og Høyre vil være selvmord av Venstre som sosialliberalt sentrumsparti.

Flertallet er tapt. Venstre-ledelsens iver etter makt var lettere å forstå før valget. Nå har ikke regjeringen flertall selv om Venstre skulle gå inn i den, og KrF har tydelig sagt at de nå går i opposisjon.

Norge har lang tradisjon for styringsdyktige mindretallsregjeringer, men vi har aldri før hatt en slik fløyregjering, som ikke kan søke samarbeid til begge sider. Forrige (og eneste) gang en sittende Høyre-statsminister ble gjenvalgt, måtte Kåre Willoch gå av 9. mai året etter. Han stilte kabinettsspørsmål på «påskepakken» og ble felt, av Frp, på bensinavgiften. Et selvsikkert Frp i posisjon kan være like kompromissløst, og det er lett å tenke seg mange muligheter for kabinettsspørsmål i tida som kommer.

Valgresultatets usikre parlamentariske situasjon gjør at den blåblå regjeringen må søke samarbeid fra sak til sak i Stortinget, og dermed sitter utrygt. Arbeiderpartiets svake valgresultat gjør at det ikke finnes et soleklart regjeringsalternativ, og flere ulike alternativer er dermed mulig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et sterkt sentrum, som kan samarbeide til begge sider av høyre-/venstre-aksen, kan i en slik situasjon forhandle om makt både med Støre og Solberg.

Venstre-ledelsens iver etter regjeringsmakt og antipati mot Arbeiderpartiet har likevel gjort at partiet for lengst har lenket seg selv til borgerlig side. Derfor står nå Trine Skei Grande og hennes allierte foran to dårlige alternativer: Å fortsatt garantere for en Frp-/Høyre-regjering de ikke selv er en del av – eller gå inn i den. At partiet ikke har nominert sine dyktigste folk, som Sveinung Rotevatn, i de tryggeste fylkene, øker dessuten lysten på framtredende posisjoner.

Grande har vært byråd, nå vil hun bli statsråd. Og hun er ikke alene, internt i partiet har de lenge lagt kabal og diskutert posisjoner. Venstre kan sikkert forhandle fram en regjeringsplattform. Men ikke uten å forhandle bort enda flere av velgerne sine. Når partiledelsen omfavner Frp, rømmer kjernevelgerne fra Venstre.

Grunnfjellet er på Ipsos/Dagbladets målinger redusert fra 4 til knappe 3 prosent på fire år. Taktiske Høyre-velgere reddet denne gang Venstre over sperregrensa, og utgjør ifølge TV 2s tallknusere 1,5 prosentpoeng av partiets oppslutning på 4,4 prosent. I en måling i Aftenposten rett før valget svarte 83 prosent av Venstre-velgerne at de «under ingen omstendighet» vil samarbeide med Frp – en dramatisk økning fra 60 prosent for fire år siden.

Du må ha drømt lenge om svart bil til jobb for å tro at et regjeringssamarbeid er det riktige svaret på denne utfordringen.