Sosiologenes grøde

SOSIOLOGENE Thor Øyvind Jensen og Trond Blindheim er, for å bruke deres egne ord, sikkert «flinke og greie nok», men deres ord metter ingen, og med sin kronikk i Dagbladet 4.3.04 produserer de heller ikke noe nytt i debatten omkring TINE og norsk landbruk. Til tross for enkeltstående poenger, skaper de totalt sett et forvirrende og forbausende unyansert bilde. Hvor ble det av resonnementene omkring spillet i dagligvarebransjen med leverandør-bonuser? Dagens næringsliv 2.3.05 kan være interessant lesning i så måte («Bonus reddet ICA fra minus»). Ønsket om å ramme («I dag er TINE et forfallssymbol»), synes større enn evnen til bidra med et konstruktivt innspill i debatten.

Jeg skal ikke gå i samme fella som Jensen og Blindheim, men klargjøre mine motiver i korthet:

1) Vi trenger et levedyktig landbruk i hele Norge. Vi trenger å produsere mat av beredskapsmessige hensyn, men vel så mye har vi en moralsk forpliktelse til å bidra til at jordas begrensede dyrkningsarealer utnyttes fullt ut. Vi kan godt importere all den maten vi trenger med oljepenger, men det er kortsiktig og løser ikke verdens sultproblemer.

2) Hvis enda flere aktører i produksjonskjeden skal spise av lasset, svekkes grunnlaget for den faktiske matproduksjonen. Bøndenes avkastning må stå noenlunde i forhold til annet lønnsarbeid. Det er på grensen for mange bønder i dag, mens husholdningenes andel av utgifter til mat aldri har vært lavere (ca. 10 prosent), til tross for hyllebonusene. Innsatsfaktorene i landbruket, i form av traktorer og andre driftsmidler, har samme kostnadsutvikling som ellers i samfunnet.

3) Helsemessige utfordringer må løses med «gulrot og pisk», dvs. bl.a. gjennom informasjon og økonomiske virkemidler overfor forbrukere og produsenter, enten produsenten heter TINE eller Synnøve Finden. Betydningen av å begrense inntaket av mettet fett for å redusere risikoen for tidlig hjerte- og karsykdom, er nå allment akseptert, men det har ikke alltid vært slik. Endringen i forbruksmønsteret av meieriprodukter er først og fremst et resultat av en kunnskapsbasert, aktiv og offensivt ført ernæringspolitikk, og ikke en følge av et folkekrav, slik Blindheim og Jensen fremstiller det. Om det bare var så vel!

JEG SER DET ikke som min oppgave å stille meg til doms over TINEs disponeringer gjennom historien. TINE har nok hatt sine «svin på skogen» i forhold til å fremby magrere melkeprodukter, men hvordan er det i dag? Mens Synnøve Finden i Dagbladet 5.3.04 annonserer for smør som et nytt produkt i sortimentet, annonserer TINE i samme avis for en ny hvit ost med 5 prosent fett, samt en antioksidant-juice. Melk og melkeprodukter, enten de kommer fra TINE, Gausdalmeieriet (Q) eller Synnøve Finden, er for øvrig mer enn bare mettet fett, og har fortsatt en viktig ernæringsmessig funksjon i det norske kostholdet. Produktutvikling i takt med økt kunnskap mellom kosthold og helse ønskes velkommen fra dem alle.