Samfunnets grunnplanke: Å skille mellom oss som er demokrater, som forsvarer menneskets ukrenkelighet, og voldelige udemokratiske elementer, burde være et samfunns grunnplanke», skriver Hege Storhaug. Foto: Henning Lillegård
Samfunnets grunnplanke: Å skille mellom oss som er demokrater, som forsvarer menneskets ukrenkelighet, og voldelige udemokratiske elementer, burde være et samfunns grunnplanke», skriver Hege Storhaug. Foto: Henning LillegårdVis mer

Søppelargumentasjon

Samfunnskritikk er noe helt annet enn å kritisere mennesker.

Vi skulle få mer demokrati, mer åpenhet, men aldri naivitet. Vi har fått det motsatte, inkludert grov personsjikane, kanskje best illustrert i Dagbladet 28. november under tittelen «Søppelmennesker», ledsaget av fotosjikane - brennemerkende portrettbilder. Signaturen tilhører Eivind Trædal. En av de mange som gjør seg høye og mørke på 22. juli.

Dagbladet smurte søppelet utover to sider. Det skal både Trædal og Dagbladet leve med.

Jeg lever godt med arbeidet mitt som journalist, forfatter og i Human Rights Service (HRS). Produksjonen innen integreringsfeltet i 20 år er ikke liten. Den vitner til evig tid om en ny æra i Norge, der problemer våre politikere ikke forutså fikk lov til å befeste seg.

Derfor tvangsgiftes antakelig hundrevis av unge årlig. Derfor har politikerne ingen anelse om hvor mange norske barn som kjønnslemlestes. Derfor frarøves kvinner retten til skilsmisse, og slik retten til gjengifte, mens «han» kan ekte både den ene, andre og tredje. Derfor snur man ryggen til at flere tusen barn ikke er i grunnskolen. Derfor tillates hijab på barn. Derfor vandrer mobile fengsler i gatene.

Det vi derimot legitimt kan diskutere er den grusomme staten som ikke åpner døren for alle verdens trengende, og innfødtes visstnok iboende rasisme. Slagsiden er for mange påtrengende, og for noen kan det gå helt over styr. For alt jeg vet, var det nettopp den slagsiden Anders Behring Breivik representerte. I så fall vil det sette «skyldspørsmålet» i et annet perspektiv, for de som måtte ha dette behovet.

Mobbing og trakassering er inn, å gå i dybden på alvorlige samfunnsforhold er ut. Hadde ABB hett Ali Ba Ba ville de samme kvesset pennen kraftig mot de som naglet muslimer og Islamsk Råd. Det samme ville de gjort med dem som ytret fremmedfiendtlighet. Heldigvis. Debatten ville blitt tvunget i en nyansert retning. Igjen: heldigvis.

Samfunnskritikk er noe helt annet enn å kritisere mennesker. Trædal og hans like spør hvor Breivik hentet hatet sitt fra, og deres svar er mer søppel og hat. Jeg tror eksempelvis ikke de selv forstår at når «hatefulle samfunnsfiender» utpekes, vil andre kunne mene at det er legitimt å ty til drastiske «tiltak»: vold. Det har jeg personlig erfart. Det gikk bra med meg, det trenger ikke å gå bra med den neste. Dette er ikke sutring. Det er tørr konstatering av fakta. Illustrert nylig på student debatt i Oslo, da jeg ble overrasket av politi som ivaretok min sikkerhet. Dét har aldri skjedd før.

Så, ja, det er en sammenheng mellom ord og handlinger. Men ikke mellom saklig samfunnskritikk og massemord. Å skille mellom oss som er demokrater, som forsvarer menneskets ukrenkelighet, og voldelige udemokratiske elementer, burde være et samfunns grunnplanke.

Kanskje venstresiden, med voldsromantiserende politisk bagasje, snart tar dette faktumet innover seg? Og: er det konstruktivt for innvandrere generelt og muslimer spesielt å bli fremstilt som ofre? Som forfulgte og «hatet»?

Mennesker er aldri søppel. Legitimerer vi søppelargumentasjon foretar vi en nasjonal degradering. Det ville sikkert Breivik applaudert.