Søster Siv

Ifølge en tidligere reklamefilm for Dagbladet skal politikerne passe seg når de begynner å mate gamle på sykehjemmet før valget.

Først hevet hun innvandringspolitikken til fanesak i årets valgkamp, slik at ingen er i tvil om at Frp holder stø kurs mot venstresidas naivister. Så dro hun til Trøndelag, trakk sykehjemmets pleieruniform over støvlettene med stiletthæl, løftet gamle kropper på plass i senga, matet og pratet, trøstet og bar, mens TV2-kamera gikk så alle kunne se hvor ømt bekymret hun var da hun med velmodulert røst lovet at den viktigste kampsaken, egentlig og selvfølgelig, vil være eldre, omsorg og valgfrihet.

VI ER med andre ord i gang, og Siv Jensen må på en eller annen måte få fylt tomrommet etter John Alvheim som døde i 2005 og var partiets kraftigste og mest harmdirrende talerør for de svake, særlig gamle syke. Alvheim kunne sakene sine og var oppriktig engasjert som mektig, selvstendig og ikke minst rasende hærfører for en mer rettferdig helsepolitikk. Han ga partiet et slags snerrende menneskelig ansikt midt i all fremmedfrykten, sutringen mot skatter, avgifter og teite byråkrater. Der Alvheim klang malmfullt som en håndstøpt skipsklokke, en sliter fra etterkrigstida med rett til å refse, lytter vi i dag forgjeves etter smellet fra neven i bordet når Frp krever mer til de avmektige.

LYDEN AV Jensens stiletthæler mot sykehjemskorridorens linoleum varsler muligens at hun har tenkt å feste grep der Alvheim slapp. Partiet har ikke funnet tonen som virkelig bærer i helse- og omsorgssaker, selv om Harald T. Nesvik fra Frp svinger klubba som leder i Helse- og omsorgskomiteen. Han tilhører den moderne retorikkens tid og låter følgelig som en hvilken som helst sosialdemokrat etter et kurs i medieopptreden. I stedet står eldreomsorgen i Oslo og griner mot oss som det mest synlige utstillingsvinduet for Frp-politikk i praksis. Her trakk partiets sosialbyråd Margaret Eckbo seg etter at tikkingen fra stoppeklokkeomsorgen gikk over i et brøl fra vekkerklokka. Det var 100-åringen Haakon Lie som felte henne da han avslørte at hjemmehjelpen ble tilmålt etter stoppeklokka og ikke etter de hjelpetrengendes ulike behov.

STOPPEKLOKKA ble selve dommen over den gjerrige nestekjærligheten, den hule festtalen som lett preger alle politikere, også Frp etter Alvheim, når de frir til vår solidaritet med de svakeste, uten at det skal koste kroner. I utstillingsvinduet i Oslo kan alle se at eldreomsorgen går på sparebluss med gamle i kø på sykehus fordi byen mangler sykehjemsplasser. Derfor skal det uvanlig mye arbeid til før Jensen makter å tilføre partiet den nyttige troverdigheten Alvheim opparbeidet.

HERMED ER alle gamle syke på institusjon advart. Det nærmer seg tida for politikerbesøk på sengekanten. Med TV-teamet på slep skal de tråle korridorene på jakt etter ei utslitt hand å holde i - og love god jul og godt nyttår mens de klapper oldemor på kinnet. Bare hun har vett til å bite. Og har tennene på plass.