Linda Vidala og King Skurk One poserer på omslaget til sommerens norske kulthit. Foto: Promo
Linda Vidala og King Skurk One poserer på omslaget til sommerens norske kulthit. Foto: PromoVis mer

Ukas Vers:

Søsterp*ler, morrap*ler!

King Skurk Ones utrop på refrenget til Linda Vidala kostet ham kanskje jobben, men vant over en hel nasjon i sommer. Er du hypp på noen betraktninger om det nye Norge, eller? Analyser tekst med oss, hoe!

Noen ganger kommer de fra filmer eller tv-serier, typ «Hasta la vista, baby!» eller «Rrrriflla pommfri!» Noen ganger fra popmusikken, og har du flaks nok til å ha plassert det på refrenget ditt, et sånt utrop, eller en sånn vending som folk blir gående å repetere som et nesten Tourettes-aktig munnhell, ja, da har du igrunnen skutt gullfuglen. På fredag som var fylte de to tross alt fortsatt relativt obskure Oslo-rapperne Linda Vidala og King Skurk One Parkteateret i Oslo, slik de tidligere i sommer har fylt festivalscener på for eksempel Slottsfjell. Hva stod øverst på plakaten? De slapp i hvert fall å krangle internt om hvem av dem som var headlinere, for i langt større typer enn navnene til noen av dem, var det mest sentrale salgsargumentet, den frasen King Skurk One la ned i studioet til Linda Vidala i våres, rent impulsivt, som heldigvis ble værende på refrenget til sommerens desidert største norske kulthit:

BÆNGSHOT MAFAKKA!

Du finner faktisk ordet i ordbøkene, i hvert fall om du slår opp i Andreas Østbys «Kebabnorsk ordbok», fra 2005. Men da må du slå opp på «p» for «pænsjott», ikke på «b» for «bængshot», eller for «bhenchod», som skal være normert transkribering fra punjabi, språket ordet stammer fra. Men her er jeg nok enig med Østby: helt siden jeg hørte dette uttrykket på Oslogatene første gang på nittitallet en gang (det tok noen år før jeg så noen forsøke å transkribere det på norsk, skriftlig), har det vært liten tvil om at det uttales med en riktignok litt spisset p (det er også slik Skurk One og Vidala uttaler det, samme åssen de staver det). Og også før Østbys ordbok var «pænsjott» (med kraftig trykk på første stavelse!) på vei til å bli uoffisielt etablert som normert skriveform for dette punjabi-skjellsordet, importert via Oslos (norsk-)pakistanske befolkning (selv om indere og pakistanere strengt tatt småkjekler om hvem av dem som er opphavet til dette skjellsordet, som skal ha vært utbredt over hele subkontinentet alt på attenhundretallet).

Sånn sett et eksempel på språklig utvikling, en berikelse av språket i et land hvor skjellsordene tradisjonelt sett har vært nærmere knyttet til det religiøse (typ «Faen i Helvete!») enn det kjønnslige. For som King Skurk One altså er inne på i sitt vers på låta: strengt tatt betyr det nær hypnotisk repeterte doble utbruddet på refrenget altså «søsterpuler morrapuler!», på henholdsvis punjabi og engelsk. Kanskje en type berikelse av språket som for tiden sterke kulturkonservative krefter (for eksempel rundt nettstedene Rights.no og document.no) helst vil ha seg frabedt, men heldigvis ser det ut som om ingen har spilt låta for noen av dem ennå. Og svaret på et eventuelt angrep fra den kanten ligger uansett innebygd i verset til Linda Vidala, spør du meg;

Ah, bare vær sånn mafakka
Yeah, e'kke vits å være bitter
Det er sånn det bare har blitt til

Og «Bængshot» sier langt mer om Norge 2017 enn denne utviklingen/bastardiseringen av språket. Det sier f eks en del sentrale ting om en ny generasjon Oslo-rappere som krysser sjangerens grenser med en letthet og frihet som er nærmest unorsk, i hvert fall her på Østlandet. Ta Skurk One, som slo seg opp fra musikkdelingsplattformen Soundcloud med en slags post-ironisk lek med moderne rapklisjeer, og som ble omfavnet av Lars Vaular og hans NMG-gjeng lenge før de mer puristiske portvokterne i rap-Oslo fattet greia. Og Skurkens vers på Vaulars «Loading»-EP helt nylig avslørte nok en liten plot twist i (bakgrunns)historien;

Kan få en kloss for 40, kan få en kloss for 90
Noen folk blir busta, sitti for graffiti


Det trippelironiske her er at både Skurk One og de purunge 612-gutta han og produsent Mogger Don har tatt under sine vinger, opprinnelig kommer fra hovedstadens graffitimiljø. Et notorisk kompromissløst kulturvandalmiljø som helt siden nittitallet, minst, har holdt en nesten foraktfull avstand til byens rapmiljø, på tross av alle disse mytene om hip hop-kulturens fire elementer. Sånn sett er altså disse jyplingene, i hvert fall på ett plan, mer ekte enn de mest innbitte «hold det ekte-rapperne» i din lokale fristilsirkel.

Og apropos å holde det ekte. Se på Linda Vidalas reise, fra noen ærlig talt snublende forsøk på engelskspråklig pop (idag er disse låtene møysommelig fjernet fra så og si alle kanaler, men du kan se en bitteliten smakebit her). Før hun snudde på flisa, og som hun skriver på sin egen hjemmeside «fant ut at det var på tide å slutte å leke popartist». Ironisk nok fikk hun nærmest umiddelbart en oppmerksomhet hun aldri var i nærheten av når hun ville leke popstjerne, når hun debuterte som mer jordnær rapper med låten «Emma» i fjor.

Skjønt, jordnært? Mye av appellen til «Emma», og grunnen til at rapperen Linda Vidala vekket en nysgjerrighet den aspirerende popstjernen aldri gjorde, lå tvert om i den svevende tematikken.I nettopp det å høre en ung jente snakke/rappe så ærlig, så ubekymret om sitt forhold til såkalt bevissthetsutvidende stoffer (i dette tilfellet altså MDMA, gjerne forkortet 'MA, uttalt «Emma»). Her er jo også nok en måte «Bængshot» treffer tidsånden på, og sier noe om Norge idag: i den for mange forbløffende ærlige tilnærmingen til tematikken «rus».

En tematikk som riktignok kostet King Skurk One den sivile jobben i barnevernet helt nylig, det er så. Men selv om de aller ivrigste rusaktivistene har forsøkt å kjøre opp denne saken som et ytringsfrihetsspørsmål, innså også rapperen selv i et intervju med Dagbladet at det kunne ligge en konflikt der. Mellom å skulle fungere som rollemodell for unge mennesker som svært ofte, direkte eller indirekte, står midt oppi kritiske rusproblemer i sitt eget liv, samtidig som man fronter hedonismen i sommerens, ja sannsynligvis dette tiårets mest rus-nihilistiske norske refreng;

Bængshot mafakka
Er du hypp på å bli skækk eller?
Røyk joint med meg, hoe
Bængshot mafakka
Er du hypp på å bli skækk eller?
Snort coke med meg, hoe
Bængshot mafakka
Er du hypp på å bli skækk eller?
Spis sopp med meg, hoe
Bængshot mafakka
Er du hypp på å bli hjerneskada?
Drikk shots med meg, hoe

Helt blottet for moral er omkvedet allikevel ikke. I nok et utslag av 2017-tidsånd, er det verdt å legge merke til den lille vrien mot slutten av refrenget: «Er du hypp på å bli hjerneskada?» For helt i tråd med moderne rusforskning, påpekes altså de rent fysiologiske skadevirkningene til vårt lovlige rusmiddel, alkohol. Selvsagt kunne man etterlyst et betimelig fokus også på kokainøkonomiens dødsofre i et stadig mer hypervoldelig Latin- og Mellom-Amerika, eller den faretruende tvetydige forskningen rundt psykoaktive stoffer og for eksempel psykoser. Hvilket kvinnesyn som ligger bak uttrykk som både «pænsjott», «motherfucker» og «hoe», er for all del også en høyst legitim diskusjon.

Selv om mye av denne typen mulig misogyn brodd dempes betraktelig når det ytres av en kvinnelig rapper som både gir ut og produserer sin egen musikk («Bængshot» er produsert sammen med J Ramm Ramm, kjent som broren til komiker Morten Ramm og en sann ringrev innen Vestfolds hip hop-scene(!)). Du behøver med andre ord ikke være hverken sjefen til King Skurk One eller Knut Arild Hareide for å reagere på det tekstmessige innholdet i «Bængshot». Men for å si det med en ordentlig understatement: et refreng som tok opp i seg alt dette her, hadde neppe blitt like uimotståelig catchy. Så catchy at det føles meningsløst å krangle med.

Det er lyden av den norske sommeren 2017, samme hvor enig eller uenig du måtte være, er det bare å forholde seg til dét. Og som effektivt urbant poprefreng betraktet? Det er bare å bøye seg i støvet. «Bængshot» er den typen idioti det kreves en helt unikt finstemt musikalsk intelligens for å skrive uten å sensurere seg selv, for å stole nok på seg selv til å slippe ut av kjeften i fulleste musikalske alvor, for å treffe beaten og deretter publikum med en slik makeløs presisjon.