Søt bagatell

Bente Børsum har selv oversatt de to Alan Bennett-monologene hun nå framfører på Centralteatret. Hun er helt på innsiden av språket, og lar trygt ordene gå foran seg for å få fram spenningen i de to sorgmuntre kvinnene Susan og Irene.

Susan er prestefrue med en flaske i hvert hjørne. Hun drikker fordi hun er trist. Hun er trist fordi hun mangler kjærlighet. Også i Irene Ruddocks liv er behov for kjærlighet og kommunikasjon uoppfylte. Derfor skriver hun brev. Men i en målestokk hinsides alt. Irene er nemlig den såkalte «nabokjerringa» med manisk fortegn: Hun som bryr seg så mye at hun blir en pest og en plage for omgivelsene.

Bente Børsum er en god forsvarer av disse outrerte britiske hverdagskvinnene. Hun framfører monologene med den distansen som får fram ironi og understatement. Skikkelsene er fint formet med nese for nysgjerrig respekt, uten overdreven psykologisering.

Premieren i går i Anne Karen Hyttens regi hadde litt smårusk i spillet som nok skyldtes stor tekstmasse kombinert med premierenerver. Men tonen var fin, og Roy Hellvins varme pianoakkompagnement fungerte bra. Som en småmunter, litt gjenkjennelig og avstemt matiné, burde dette være midt i blinken for et godt modent publikum.