Søt med bismak

«Buddy» er allerede lansert som høstens store norske filmsuksess. Det kan den godt komme til å bli - fullstendig ufarlig som den er.

FILM: Hvis målet har vært å lage en norsk versjon av en amerikansk «feel-good-film», en slik oppskriftsmessig romantisk komedie, så lykkes regissørdebutant Pål Tyldum & co godt. Her har du alt en slik film vanligvis inneholder: en streit og pen hovedperson, hans langt mer interessante «side kicks», et par romantiske forviklinger, en parade av kjente tryner som «spiller» seg sjøl i bi- og statistroller- og en 100 prosent forutsigbar slutt.

Kollektiv

På Tøyen i Oslo bor Kristoffer (Nicolai Cleve Broch) i kollektiv med Geir (Aksel Hennie) og Stig Inge (Anders Baasmo Christiansen). Kristoffer har dameproblemer, Geir nekter å vedkjenne seg et farskapsforhold og Stig Inge lider av alvorlig angst. Kristoffers hobby er å filme seg sjøl og kameratene i dagligdagse situasjoner. Ved en tilfeldighet faller et par av videokassettene i fremmede hender og Kristoffer inngår en pakt - ikke med Satan, men med TV2, om å produsere en videodagbok. Men i sin naive iver etter suksess glemmer vår helt at hans «buddys» kanskje ikke er like fornøyd med å få sine problemer brettet ut i beste sendetid. Det brygger opp til spennende konfrontasjoner, men hva skjer? Kristoffers kamerater er nærmest takknemlige for at han gjennom sin tankeløse og småkyniske utlevering har hjulpet dem å takle problemene sine. Og Kristoffer sjøl sitter oppskriftsmessig igjen med prinsessen i siste bilde.

Sukkersøt

I disse søppel-tv-tider hadde det vært fint om noen unge kritiske røster lot seg høre over den jevne støyen som messer at alle problemer løser seg bare man snakker om dem- på tv. I «Buddy» er anledningen til stede, og et stykke på vei stilles det spørsmål, men alt som smaker av kritikk døyves raskt av en sukkersøt slutt. Søt, ja, men ikke uten bismak.

Forstå meg rett, jeg mener ikke at det er galt at det i dag lages norske filmer uten større ambisjoner enn å underholde. Og «Buddy» har utvilsomt også kvaliteter verd å merke seg. Flere av situasjonene er lett gjenkjennelige og føles ekte, typene til tider presist tegnet og den nye generasjonen av filmskuespillere, både på herre- og damesiden, viser en imponerende sikkerhet foran kamera. Til sjuende og sist er det skuespillernes sjarm og rutine som gjør at «Buddy» kommer til å selge mange billetter.

Det gjør alltid publikumsfrierier som dette.