Søt og råsterk moro

Selvfølgelig har Disney like lite respekt for greske myter som for klassiske romaner. Men man skal være temmelig sur for ikke å more seg over tegnefilmversjonen av grekernes Herakles. «Herkules» er underholdning for barn i alle aldrer.

Romernes mer kjente navn er altså brukt på halvguden, i et Disney-eventyr som kutter hjørner og tar snarveier i det opprinnelige sagnet for å oppnå den tilsiktede familieeffekten. Mildt sagt. I «virkeligheten» var Herkules sønn av guden Zevs og jordiske Alkmene, hatet av Zevs\' frue Hera.

Klomsete bamse

Han utførte sine 12 heltedåder som slave og drepte i et anfall av galskap sin første kone og deres barn. Stakkaren led en grusom død, før han for opp til Olympen og gudene.

Blir ikke mye moro av sånt. Så Disney har gjort Herkules til sønn av Zevs og Hera, en gud som havner hos menneskene og må bevise sin heltestatus for å komme hjem igjen. Fyren er blitt en søt, råsterk og klomsete bamse. Under satyr og heltetrener Filoktetes\' vinger finsliper han sine ferdigheter og kan utfordre underverdenens hersker Hades og dennes hjelpere, Pine og Panikk. Pegasus er Herkules\' trofaste venn, vakre Megara hans eneste svakhet, noe Hades vet å utnytte, når den avgjørende kampen mellom godt og ondt skal stå. Alt laget med atskillig humør og overskudd.

Under den engelske tegneren Gerald Scarfes (Pink Floyds «The Wall») overoppsyn er Disney-streken denne gangen skarpere og røffere i kantene - en spektakulær og spennende historie for de minste. Dessuten har manus nok av vittigheter og hentydninger til moderne fenomener, så voksne får sitt å humre over.

Glimrende Oftebro

Originalversjonens stjernestemmer, blant dem Danny deVito og James Woods, er erstattet av et lag norske skuespillere. De gjør det utmerket, med en spesiell stjerne i boka for Nils Ole Oftebros Hades. Tatt i betraktning Disneys løsslupne omgang med alt annet, er det litt merkelig at Herkules konsekvent kalles «hero» og ikke helt, men pytt, pytt.

LIV JØRGENSEN