Søt og småsvulstig

Lisa Ekdahls debut for et par år siden var av ypperste lettvekter-visepop-klasse, en svensk kvinne som tok opp den tunge arven etter Cornelis Vreeswijk. Nå står hun her med sitt andrealbum, og vi blir litt skuffet. Dessverige!

Ekdahls vemodige og smigrende stemme er sjølsagt intakt, og melodiene kretser fortsatt rundt i lettkledde og svevende latinotakter, garantert mat for P4 og «Nitimen», men ikke så mye for hjemmekosen som sist.

Nå er ikke «Med kroppen mot jorden» et dårlig album, men vi blir hengende fast i Ekdahls omgang med det svulstige i tekstene. Uten den ydmykheten hun hadde forrige gang, tråkker hun til med sanger om «Himlen och jag», «Jag tror han är en ängel» og «Att älska är större». Melodiene blir også her og der repriser, uten en nybegynners fandenivoldskhet og friskhet. Mange vil vel si hun er inne i en modningsprosess - javel, vi venter.

Småskuffende. Men likte du den første, vil du også få ro i deler av sjelen med «Kroppen mot jorden».