Aurora. Belle. Ariel. Jasmine. Askepott. Snøhvit. De er alle lyserøde eventyrprinsesser fra Disney-universet. De er vakre, slanke, flinke, sangglade – og ganske kjedelige. Nå er det kommet en ny prinsesse til byen: Ta vel imot Giselle. Hun ser og høres ut som en helt ordinær og melisoverstrødd Disneyprinsesse, men det er bare i begynnelsen. Ti minutter inn i filmen faller hun i en bunnløs brønn, for å dukke opp av et kummelokk i dagens New York, verdens mest kyniske by. En by, hvor det ifølge filmens onde dronning, ikke finnes noe «lykkelig alle sine dager».

Vimsete sjarm

Det er en morsom idé. Ta en søt eventyrprinsesse, med kjole, tiara, kokette bevegelser og tilsvarende holdninger, gi henne kjøtt og blod, plasser henne i vår verden og se hva som hender. Hendelsesforløpet er ikke så veldig overraskende, men det er tidvis ganske morsomt og har en slags vimsete sjarm. Etter å ha vandret rundt på Manhattan blir hun plukket opp av en liten jente som fremdeles tror på eventyr, og hennes far som er desillusjonert skilsmisseadvokat, og har sluttet å tro på den slags for mange, mange år siden. Konstellasjonen naiv prinsesse og kynisk advokat åpner for en del vitser av mer «voksen» type. Men de går aldri over streken. Dette er tross alt Disney, selv om scenen der prinsessen berører advokatens hårete brystkasse er… sterk.Amy Adams spiller overbevisende så dum i huet – eller søt – som en eventyrprinsesse skal være, mens Patrick Dempsey («Grey’s Anatomy») har fått den utakknemlige rollen som den småkjedelige helten. Da har både James Marsden og Susan Sarandon, i rollene som galant prins og sjalu heks/dronning, fått mye mer å (over) spille på.

Rotter og kakerlakker

Slutten er rene effektorgien, inspirert av «King Kong», men høydepunktet er utvilsomt da Giselle på beste Snøhvitmanér setter i gang å rydde leiligheten til advokaten, godt hjulpet av sine små venner. De er ikke søte mus, kvitrende småfugler og nusselige harepuser. Siden dette er New York får hun assistanse av skitne rotter, skabbete duer og vemmelige kakerlakker. En klassiker.Til tider er «Eventyr i New York» helt klart en parodi, mens den rett som det er framstår som en slik type film den parodierer. Ikke spesielt overraskende ender det foran alteret med halve kongeriket og happy ever after. Hadde regissør Lima og co. hatt mot til å kjøre parodien lenger ut, er jeg overbevist om at resultatet ville blitt enda bedre.