Søt rev i ulvedrakt

Imponerende laget, men med falsk smak.

FILM: I Werner Herzogs dypt rystende og fascinerende dokumentar «Grizzly Man» fra 2005 beskriver regissøren hvordan han tolker møtene mellom Timothy Treadwell og grizzlybjørnene i Alaska.

«Grizzly Man» handler kort fortalt om den mislykkede og forvirrede Treadwell, som har søkt til villmarken i Alaska og tatt på seg rollen som grizzlybjørnenes venn og beskytter. Det ender med at han blir spist levende.

«I ingen av bjørneansiktene Treadwell filmet, ser jeg spor av vennlighet, forståelse, eller barmhjertighet. Jeg ser bare naturens overveldende likegyldighet. For meg eksisterer ikke noe sånt som bjørnenes hemmelige verden. Og disse kjølige blikkene ytrer bare et primitivt ønske om mat.

Men for Timothy Treadwell, var bjørnene vennene hans og en slags redning», sier Herzog. Og beskriver samtidig en universell trang i mennesket etter å være spesiell, etter å kontrollere sin egen natur og sine omgivelser.

Naturskjønt

Familiefilmen «Reven og jenta» berører - i en litt annen skala - de samme problemstillingene, men konkluderer i stedet naivt og godtroende. «Reven og jenta» er laget av de samme filmskaperne som står bak «Pingvinenes marsj».

Vi møter ti år gamle Lila i det hun går hjem fra skolen en vakker høstdag. Plutselig oppdager hun en rev, og hun oppfatter møtet mellom dem som en magisk begivenhet for dem begge.

Hele høsten og vinteren tenker hun på reven, og den neste sommeren får hun endelig se reven igjen. Etter hvert som hun lærer mer om naturen og dyrenes væremåte, makter hun også å nærme seg villdyret. Og etter hvert blir de venner.

Det er imponerende og naturskjønne bilder Jacquet maler for oss. Samtidig er han i overkant romantiserende, og grensen mellom virkelighet og fiksjon er nærmest ikke-eksisterende. Menneskeliggjøringen av reven, spritet opp med søtladen musikk, blir vel mye for min mage.

Disneyfisert

Som barn var det lite jeg fant mer interessant enn dokumentarer om dyr på tv. Deres verden var og er underlig, mystisk og magisk. «Reven og jenta» er en slags dyredokumentar i snill og Disneyfisert innpakning. Noe som gir filmen et falskt preg.

Den mangler rett og slett en David Attenborough som forteller at det ikke eksisterer noe sånt som en hemmelig verden der dyr og mennesker kan kommunisere på et magisk nivå. Eller eventuelt en Werner Herzog som forklarer at de forståelsesfulle blikkene egentlig bare ytrer en primitiv hunger etter mat.