Søt sang fra Mifune

Når alle prøver å skjule sin egen fortid, kan det fort gå i ball. Og det gjør det i «Mifunes siste sang», den hittil muntreste av de danske Dogme-filmene - med åpenbar appell og høy hyggefaktor.

En publikumspris fra Filmfestivalen i Haugesund, Nordisk Amanda og Sølvbjørn fra Berlin skulle si sitt om den saken. Tittelen er mindre opplagt - Søren Kragh-Jacobsen har lånt navnet til den avdøde japanske skuespilleren Toshiro Mifune, som medvirket i Akira Kurosawas «Syv samuraier» - yndlingsfilmen til herværende hovedperson, Kresten.

Kresten (Anders W. Berthelsen) er en fremadstrebende ung herre, godt nygift, idet han får beskjed om at hans far er død. Hva han ikke har fortalt sin kone er at familiebakgrunnen knapt egner seg for en reportasje i Bonytt: en nedslitt gård, hvor Kresten også har hemmeligholdt sin utviklingshemmede bror Rud (Jesper Asholt). Han må få noen til å bestyre barndomshjemmet, får tak i Liva (Iben Hjejle), som på sin side ikke har tenkt å avsløre at hun er callgirl.

Forviklingspotensialet er utmerket, om ikke altfor vanskelig å forutse under filmens gang. «Mifunes...» store sjarm ligger i dens lekne tone, dens blanding av pussigheter og alvor, samt et variert persongalleri. Galleriet tumler sammen i et hav av kulturforskjeller, hvor den ene etter den andre konfronteres med seg selv.

Ingen dyptloddende film, men det må det ikke alltid være. Skuespillerne fortjener roser alle som en, kanskje en ekstra til Jesper Asholt.