Søtladen poesi

Harald Sverdrup: «Han finner sin elskede».

De som la merke til Harald Sverdrups lyriske debut for fem år siden, sperret øynene opp: Denne 25-åringen skrev jo slett ikke pene, veloppdragne vers om skuffede drømmer og bitter ensomhet. Tvert i mot strømmet det gjennom diktene i «Drøm og drift» en flom av fruktbar livskraft. Hos denne lyrikeren møtte en noe usedvanlig blant våre unge diktere: en rastløs aktiv, skapende holdning, en utålmodig, maskulint pågående lidenskap. Det var som om Harald Sverdrup ville gå løs på virkeligheten med bare nevene og forme den etter sitt sinn. For øvrig fråtset han i virkeligheten, slik han så den. Norsk natur, den var ikke verst! Den unge dikteren måtte gjøre seg til ett med nordenvinden for riktig å få favnet og krystet den ordentlig.

Av og til kunne disse Herkulesprøvene virke en liten smule krampaktige, det er så. Litt i meste laget og hu og hei ble det nok. Men likevel: For en kraft!

Diktsamling nr. 2 var mattere. Men hva skal man si om den Harald Sverdrup har gitt ut i år? Man skulle ikke tro at «Han finner sin elskede» var skrevet av samme forfatter som «Drøm og drift».

Jo, forresten, noe er det igjen av den friske naturgleden, av den aktive sanseevnen, av henrykkelsen over det som beveger seg. Noen linjer fra «Smilet» forteller om det:

Stråenes siksak-latter
løper inn gjennom rutens
sure grønske
smiler i meg
da lyset mørkner i fiolette
skygger.

Men ellers har Harald Sverdrup, årgang 1953, slått seg på den aller mest søtladne, jomfrunalske tusmørkeromantikk, med blanke tårer og sitrende duggdråper og bleknende blomster. Alt sammen er så spinkelt og skjørt og yndig og uendelig vart og ømt at det eneste som i grunnen mangler er en gravsten, til hvilken dikteren kunne stå lenet i måneskinn med utslått hår og sorgfylte øyne.

Utvalget av blåklokker m.m. er skildret på et sirlig, presiøst og lett alderdommelig riksmål. Det virker da overraskende når Harald Sverdrup plutselig kaster inn kav norske former slik han gjør hist og her, uten plan. Stilbruddene er sensasjonelle:

Å, la meg knele, kvinne
ved din mjuke sjø
og drikke duggens
ømme tårer.

Slikt er ille. Men det skal ikke nektes at Harald Sverdrup kan skrive fine dikt i den nye tonearten også. Aksepterer man først stiltonen i et dikt som «Langsomt banker jordens hjerte», kan man ikke unngå å bli grepet av den sprøde andaktsstemningen som har inspirert disse åpningslinjene:

Langsomt, langsomt
våkner blomstens svake rødme.
Langsomt, langsomt
samler druen solens sødme.
O hvor gjerne
rankens kvister lar seg bøye.
O hvor støtt den
famler med sitt blinde øye.

Det er likevel vanskelig å tro at det er på dette område Harald Sverdrup er seg selv. Ingen kan forlange at en dikter stadig skal være 25 år; men noe mer av kraften fra debutsamlingen håper vi likevel å møte en annen gang. Harald Sverdrup har vist at han er en stor lyrisk begavelse – men nå er han på villspor!

Harald Sverdup: Han finner sin elskede. Aschehoug.

(Dagbladet 24. okt. 1953)