Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

ANMELDELSE: «Blinded by the light»

Søtsuppe kokt på Springsteen

Men, filmen har sine rørende øyeblikk og noe bra musikk da.

BRUCE FEELGOOD: Blinded by the light er et postkort fra en svunnen tid fra Luton, med drømmer og lengsler og fremmedgjøring, så dukker Springsteens musikk opp. Det blir ei søtsuppe med tårer. SF Film. Vis mer

Blinded by the light

3 1 6

Komedie/drama

Regi:

Gurinder Chadha

Skuespillere:

Viveik Kalra, Kulvinder Ghir, Hayley Atwell, Dean-Charles Chapman, Rob Brydon, Nell Williams med flere.

Premieredato:

27. september

Aldersgrense:

9 år

Orginaltittel:

Blinded by the light

«Tåreperse uten filter.»
Se alle anmeldelser

FILM: Så du på MTV, sminket deg som Boy George, stakk genseren ned i en fillete denim og trodde verden, med blant annet Ronald Reagan og Maggie Thatcher, og var så ultravox moderne at den ikke kom til å gå mer framover? Ja, da kan vi snakke om for eksempel 1987. Regissør Gurinder Chadha har dette året som fortellerbase for ei i utgangspunktet høyst spesiell og ganske så søt kjærlighetshistorie om vennskap, musikk og fordommer, alt med spor fra virkelige hendelser.

Luton sucks

Vi møter Javed (spilt av gode Viveik Kalra), og hans langt mer ukompliserte kompis, Matt. Begge fra Luton, rett utenfor London. De vil vekk. Luton sucks med raseopptøyer, drømmer, søt musikk, dikt og etter hvert stor arbeidsløshet. Britisk sosialrealisme med hårgelé. Dette er Javeds historie. Han som i det virkelig liv har opplevd over 150 konserter med det store forbildet fra New Jersey, USA. Han som er en pliktoppfyllende og smilende ung gutt som vil og har evner. Som vil ut og leve et annet liv. Som vil skrive. Som kan skrive de fineste tekster og dikt. Han som ikke tror det er mulig å komme seg ut av Luton fordi hans familie er fattige. De jobber beinhardt døgnet rundt.

Men, så skjer det noe på gymnaset. En venn med turban kommer med en tryllestav i form av to kassetter. Disse får Javed låne. Dette blir et drastisk og rørende vendepunkt da han for første gang blir introdusert for The Boss, en musiker som den unge pakistanske arbeiderklasseunggutten aldri har hørt om. Litt snålt, men pytt. Men, denne filmen har sjarm, men den blir rett og slett for søt. En evig valp. Greit nok, men slitsomt også. Her hadde det vært så lett å lage mer dybde både i hovedhistorien og hos karakterene. Springsteens tidlige musikk er jo sosialrealisme som passer som et godt riff til hvordan Storbritannia var under Maggie. Håp, håpløshet, drømmer og ødelagte muligheter. Chips med bønner.. Pint of no return.

Bruce Springsteens ærlige og parallelle tekstunivers utfordrer hans pakistanske familie. Filmen har scener som vil presse fram tårer, gjenkjennelse og humring, men så pøses det på med lettbeinte klisjeer, nærmest non stop.

Guiden Bruce

Best er det da Javed hører «Dancing in the dark» for første gang, og hans verden – og drømmer – blir aldri mer den samme. Bruce sine hverdagslige prosatekster blir Javeds guide inn i det tidlige voksenlivet. Regissør Chadha, suksess i 2002 med sjarmerende «Skru´n som Beckham», benytter nøyaktige samme fortellerteknikken også nå.

Dere med minst grunnfag i arbeidsskjorte uten armer og Springsteen vil finne mange irriterende feil i hvordan låtene blir spilt. Her er det tatt veldig mange kunstneriske friheter. Javed og Bruce hadde fortjent mer substans enn et overglanset postkort fra en svunnen tid, men vi blir litt Born to run også da.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media