Søtsuppemagi

Hjernen din vil trolig forakte «Letters to Juliet». Spørsmålet er om «klump i halsen» er et kvalitetskriterium.

||| FILM: Før jeg ramser opp ingrediensene i denne manipulerende søtsuppa av en romantisk komedie, må det innrømmes at jeg flere ganger kjente tårene legge seg klare i øyekroken.  

Ikke i begynnelsen, vel å merke, for da er man (jeg) fremdeles rasjonell. Man sitter der og rynker panna etter hvert som klisjeene kommer muntert  og feminint trippende ut av lerretet, akkompagnert av liflig jentepop: Ung, søt pike (Amanda Seyfried) jobber som faktasjekker i The New Yorker, men ønsker å skrive. Sophie drar på en slags «førbryllupsreise» med sin superkjekke kokkekjæreste (Gael García Bernal) til Verona, men han skal åpne restaurant, tenker vin og trøfler døgnet rundt og synes alt er amazing.  

Redgrave 
Sophie vandrer derfor alene omkring i eksotiske, eldgamle Verona, byen der Romeo og Julie ofret seg for kjærligheten. Sophie roter seg bort i en gjeng brevskrivere som eksisterer i virkeligheten og kaller seg «Julies sekretærer». Hvert dag mottar de brev fra hele verden, adressert til Shakespeares Julie. I filmen ser vi unge jenter som skriver sine små brev og fester dem på murveggen under Julies balkong, og jeg tenker: Hva slags småjenteparodi er dette?  

Jo, dette er en tåreperse av typen som avslører alle oss lettrørte romantikere. Men hvordan? García Bernal er bare et komisk innslag og Seyfried er ikke magisk nok til å gjøre historien rørende på egen hånd. Men så dukker Vanessa Redgrave (73) opp for å finne sin Lorenzo, som hun forlot femti år tidligere — og jeg er (til dels) solgt.  

Svulstig  
Redgrave er den gamle, vakre, kloke britiske kvinnen som etter et langt liv med mann, barn og barnebarn har bestemt seg for å finne sin ungdoms kjærlighet. Hun sier svulstige ting som ville vært pinlige på en bokside, men som på lerretet skaper perspektiv og gjør det lettere å tro at en dyp og sann lengsel skjuler seg bak Amanda Seyfrieds alien-vakre øyne. Snufs.