Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Søtt liv og brå død i Roma

Roma innbyr til spaserturer gatelangs. Og man vandrer i solide fotspor. Fra romantiske, døende poeter til barmfagre skuespillerinner: De har alle satt sitt preg på myten om den evige stad.

ROMA (Dagbladet): Natten i Roma er som en flimrende drøm av orange-opplyste bygninger og mørke smug, av blinkende brostein og plutselige møter med de mest spektakulære severdigheter. Fontana Trevi, for eksempel, denne koloss blant fontener. Det ene øyeblikket vandrer du ned en nærmest folketom gate; i det neste står du ansikt til ansikt med et uvirkelig brus av vann, lys og stein. Som lyrikeren Olaf Bull uttrykte det, «et vældig Klippestykke slængt op mod Facaden av en tung, Paladslignende Bygning», fylt av tritoner, havhester og selve havguden, Neptun, «med Treforken sagte hævet, likesom nynnende Lavt over Havets Sange...»

Sensuelt

Bull kunne ikke motstå fristelsen til å kaste seg i bølgene. Det var riktignok i Fontana di Baraccia, på Piazza di Spagna noen gater lenger borte. Godt beruset etter en fest på den tradisjonsrike Kafe Greco i Via Condotti like i nærheten, avkjølte dikteren seg vinteren 1905 med noen svømmetak i den lett isbelagte fontenen. Han ble behørig straffet, ikke av myndighetene, men av Bjørnstjerne Bjørnson som hørte om episoden og aldri siden ville ha noe med «alkoholisten» Bull å gjøre.

Anita Ekberg ble ikke pågrepet da hun vasset sensuelt ut i Fontana Trevi i Fellinis film «La Dolce Vita» (1960), en fortelling om det søte liv i det moderne Roma som satte begrepet paparazzi på dagsordenen. Anholdt ble heller ikke Herman Wildenvey, da han badet i den samme fontenen i 1909. Men i kveld står italienske politifolk påpasselig på plass i horden av turister ved bassengkanten. De forstår ikke helt hvem Anita Ekberg og særlig ikke hvem Olaf Bull er, men de kikker litt mistenksomt på meg og bekrefter at jeg vil bli anholdt dersom jeg forsøker å nærme meg de romerske vannmassene.

Vandalisme

Museumsvakten på Keats-Shelley Memorial House på Piazza di Spagna har utmerket utsikt til Fontana di Baraccia, som i disse dager er så overbefolket av turister at man knapt ser vannet. Han bekrefter at en og annen villstyring i blant hopper ut i vannet, men at det er meget risikabelt. Man blir i beste fall anholdt, brakt til politistasjonen og bøtelagt med rundt 10 000 kroner, i verste fall siktet for vandalisme på kunstverk, en alvorlig forbrytelse som kvalifiserer til fengselsstraff.

Man bør med andre ord nøye seg med å bade i sin egen svette der man glir gatelangs i det enorme fritidsmuseet som heter Roma; rundt det veldige Colosseum, det fantasieggende Forum Romanum, det stormannsgale Il Vittoriano; den fabelaktige Piazza Navona, eventuelt kan man la seg svale i det lille museet til de britiske poetene i Casina Rossa, det røde huset, der John Keats og Percy Bysshe Shelley holdt hus i begynnelsen av forrige århundre, med Lord Byron like i nærheten. Et elegant, lite museum, fylt av klassiske bøker fra golv til tak, og med de forunderligste klenodier på utstilling.

Tvilsom aske

Her ligger for eksempel en kopi av Keats dødsmaske, støpt etter at han som 25-åring utåndet nettopp i disse rommene 23. februar 1821. I et glassmonter fins et lite sølvskrin, som inneholder hårlokker fra hodene til John Milton og Elisabeth Barrett Browning, en slags litterær relikvie som før den havnet her har vært eid av folk som pave Pius V og Dr. Samuel Johnson.

Her er en krukke med aromatiske stoffer som ble brukt ved kremeringen av liket etter den 29-årige Shelley, som 8. juli 1822 ble funnet druknet på stranda i Viareggio etter et skipsforlis. Dessuten en urne i alabaster som man lenge trodde inneholdt fragmenter av Shelleys sjelett, men som nyere forskning hevder er kjevebenet til en viss Edvard Williams som ble kremert på samme sted som Shelley, men to dager før den sagnomsuste poeten. Lord Byron levde lengst av de tre. Han holdt ut helt til 1824, da han døde av feber i Hellas, 36 år gammel.

Ungdomsdrømmer

Fra den enorme spansketrappen som skyter til værs utenfor huset til Keats og Shelley, går vandringen til Monte Pincio, der Bjørnstjerne Bjørnson, kjent blant italienere som Il Grande Poeta, gikk sine daglige lufteturer mens han bodde i Roma. Også Italia-kjenneren Johann Wolfgang von Goethe likte seg på dette høydedraget, kjent for sin formidable Roma-utsikt.

«Alle mine ungdomsdrømmer ser jeg nå levende,» skrev Goethe i sitt verk «Italiensk reise», vel framme i «denne verdens hovedstad». I likhet med undertegnede tilfeldige turist lot Goethe beina føre seg langsomt mellom Romas enestående masser av klassiske bygninger, villaer, steinruiner, kirker, «jeg åpner bare øynene og ser og går og kommer igjen, for bare i Roma kan man forberede seg på Roma». Vel nede fra Monte Pincio er tida inne for å passere Via del Corso 18-20, der Goethe bodde, eller nummer 300 i samme gate, der Shelley leide rom i en periode, like ved sin favorittbygning Pantheon.

Et hardt liv

Goethe ville gape over hele byen, og ble rastløs og utilfredsstilt. «Roma er en verden, og man trenger år for å orientere seg her. Hvor lykkelige må ikke de tilreisende være som bare ser litt og så drar igjen,»

sukket han. Og skal man se bare litt, bør man i alle fall legge veien til Via Veneto, kulissene for den moderne Roma-skildreren Fredrico Fellinis mesterverk «La Dolce Vita», der du foruten Hard Rock Café og Harry's Bar finner Café de Paris, som fortsatt reklamerer i blå neon for sin hovedrolle i filmen. Et veggmonter utenfor restauranten bidrar dessuten med en miniutstilling (som smakløst nok inkluderer et bilde av en forskrekket prinsesse Diana) som feirer paparazzi-kongen Rino Barillari. En tekst forteller at han i løpet av sin karriere på bl.a. Via Veneto har slåss med Marlon Brando, kranglet med Sinatra, fotografert alt fra Liz Taylor og Richard Burton til en beruset Peter O'Toole, fått knust 76 kameraer, brukket ti ribbein og vært innbrakt på legevakta 58 ganger. Et liv som på mange måter har vært mer hardt enn søtt.

Vin og vann

Mer ro er å finne på den protestantiske kirkegården, der både Shelley og Keats hviler i fred, sistnevnte med en gravskrift som forteller at hans navn var «skrift i vann». Hit kom en dag hans norske kollega André Bjerke og lot seg inspirere til følgende sonette:

Det var en bakrus over all forstand

i Rom...Vi satt bak Cestius-pyramiden

ved Keats' grav, du og bakrus-invaliden,

din meget miserable ektemann.

Jeg sa, bokstavlig talt ved gravens rand:

«Min hustru, spa meg ned! Legg meg ved siden

av Keats, og hugg i sten for eftertiden:

'Her ligger to hvis navn var skrift i vann'»

Du lo og sa: «Skal dere ligge lik

i samme grav, blir inskripsjonen slik:

'Her ligger - og har ligget lenge - én

hvis navn var skrift i vann.' På samme sten

blir tilføyd: 'samt et nylagt fyllesvin

hvis navn var skrift i alt for meget vin.'»

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media