Søtt og sært

Enten så elsker du Joannas snodige folkpop, eller så hater du det.

CD: På debutalbumet «The Milk-Eyed Mender» har Joanna Newsom så å si funnet opp sin egen musikksjanger. 22-åringen spiller harpebasert folkpop. Hun har én tøffelbelkedd fot plassert i musikktradisjonen rundt Appalacian-fjellene. Den andre vipper henslengt i en form for musikalsk magisk realisme. I tillegg har hun en stemme som en smånasal budeieblanding av Cindy Lauper, Bjørk og Dolly Parton. Det er en uslåelig kombinasjon. Ikke rart at både Will Oldham og Cat Power gikk i spinn da de hørte Joanna første gang.

Hun forteller poetiske ukebladnoveller med aparte tvister og rim. Låtstrukturene er skjøre, men også handlekraftige. Det er vakkert og eksentrisk. Joannas verden består av sære forhold, enorme skogsområder, hvitmalte seilbåter og frukttrær. Dessuten er selvfølgelig ingen folk-inspirert plate komplett uten en henvisning til de allestedsnærværende tumbleweed .

Faktisk så virker det som om Joanna har snudd fortellingen om «The Wizard of Oz» på hodet. Istedenfor å være en normal jente fra Nevada som havner i forunderlige Oz, er hun en uvanlig jente fra Oz plassert i tørre i Nevada. Noe hun også gjør det beste ut av. «This side of blue» flommer for eksempel over av steelgitar. Og grasiøse «Peach, Plum, Pear» er vakrere enn norsk fjellnatur. Platas hovedfokus ligger for det meste på den naive stemmeføringen og selvfølgelig - harpa. Det er faktisk så nydelig at hvis jeg hadde hørt dette som sjuåring, hadde jeg nok kastet Madonna-idoliseringen på bålet og mast meg til harpetimer. Nå er riktignok «The Milk-Eyed Mender» ei klassisk hat/elsk-plate, men den er uansett verdt å sjekke ut.