Soul, fitte og (bil)hornmusikk

Norske russebusser kunne lært en ting eller ti om grovkorna musikk av nylig avdøde Blowfly (AKA Clarence Reid).

«Er det ikke nok nå?» Tenker sikkert enkelte av leserne der ute. Av den fattigslige andelen av dekning av populærmusikk, eller musikk og kultur generelt, som for tiden råder i norsk presse -skal liksom alt reduseres til en endeløs strøm nekrologer, nå som de faller fra oss som fluer? Vel. Det er ikke vanskelig å følge en slik tankerekke ganske langt på veien. Men det finnes svært gode grunner til å skrive om nylig avdøde Clarence Reid, bedre kjent under sitt alias Blowfly, i nettopp en spalte som det her. Og nei, det at han er en obskur afroamerikansk artist som «ingen har hørt om» er ikke en av dem. 

Det stemmer vel dessuten ikke helt.
Jeg har selv levende minner av skivene hans fra oppveksten, plassert feilaktig, i relativt store antall, i de fra før nokså sparsomme små hylleradene for importert rapmusikk i butikker som Innova på Karl Johan og den platebaren nede på Grønland T-banestasjon, der Narvesen ligger i dag. Høyst anekdotisk kan dette tyde på at han selv her hjemme i realiteten solgte høyst brukbart av skivene sine, selv om de såklart ble ignorert totalt av presse og lignende. Det var liksom ikke noe å snakke høyt om. 

For som den norske kulturdebatten nylig minnet oss om;
 bevist provokativ musikk, med grovkornede tekster om seksuelle tabuer som fremste synlige salgsargument, kan ikke taes alvorlig annet enn som sosiologisk endetidstegn. I hvert fall ikke før nok tid har gått til at vi kan skrive det inn i kulturkanonen. Aller helst posthumt, så vi slipper å bry oss om de ofte brysomt eksentriske menneskene som lagde musikken, deres meninger, deres eget forhold til sitt liv og sitt verk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Slik svenskene i senere år har funnet sin såkalte "könsrock" verdig for mer eller mindre dypsindige analyser både i intellektuelle skravleprogrammer for kultureliten og i helaftens dokumentarer som (forøvrig fremragende) «Eleganten från vidderna». Selvsagt først etter at de i sin livstid utelukkende foraktede og på alle måter marginaliserte artistene som lagde musikken, som Onkel Kånkel og Eddie Meduza, lå trygt i graven uten talerett.

Her singler det av stein i glasshuset vårt
, såklart. Så la oss føye til at posthum oppmerksomhet muligens er bedre enn ingen oppmerksomhet, og at 76 år gamle Reid/Blowfly i det minste rakk å oppleve en litt pussig omfavnelse i sine siste leveår, som et rehabilitert «kredibelt» motkulturelt ikon, med platekontrakt hos den gamle punkprovokatøren Jello Biafra og hans Alternative Tentacles.

Men det var jo ikke han som hadde forandret seg.
Helt til det siste gjorde Clarence Reid i grunnen det eksakt samme han hadde gjort helt siden han som guttunge sang countrystandarden «I'm Walking The Floor Over You» som «I'm Jerking My Dick Over You» for å underholde lokale «rednecks» for småpenger (slik han gjenfortalte det i et glimrende intervju med Wax Poetics for et par år siden). Verdens eldste partytricks, som neppe går av moten med det første heller. 

Så mens Reid som voksen mann
 i sin adopterte hjemby Miami gjorde seg et «respektabelt navn» som en fremragende soul-låtskriver (mer om det litt senere), tok aldri karrieren som soloartist av, på tross av noen like flotte som oversette album fra slutten av sekstitallet av. Men en dag i 1973 iførte han seg en drakt et mellomsted mellom superhelt på lavbudsjett og meksikansk fribryter, tok navnet Blowfly og samlet en gjeng av Miamis beste soul- og funkmusikere for en upretensiøs festkveld i studio.

Og ingenting skulle noensinne bli det samme etter den bisarre, og helt korrekt titulerte, «The Weird World Of Blowfly» fra 1973. Som består av musikalsk kompetente covere av soulstandarder som «It's A Man's World», «Rainy Night In Georgia» og bluesklassikeren «The Thrill Is Gone». Gjentolket med titler som «It's A Faggots World», «Spermy Night In Georgia» og «The Sperm Is Gone». 

Barnslig og usofistikert
, sier du? Utvilsomt barnslig, ja. Men musikalsk sett var Reid en luring man ikke burde undervurdere, og hans unike og komplekse musikalske forståelse kommer tydelig frem på denne ukens vers; «Blowfly's Rapp» fra 1980. For såklart var Reid, som helt fra debuten som Blowfly markerte seg som en profilert forvalter av den musikalske delen av muntlig afroamerikansk fortellertradisjon, en av de første til å hive seg på datidens rapbølge. Skulle bare mangle. Men hans bidrag gir interessante pek både fremover og bakover i musikkhistorien. 

Det mest åpenbare først;
mens tidlig rap i hvert fall på plate for det meste var harmløs ordlek på barnerimnivå («I said a hip hop, Hippie to the hippie, The hip, hip a hop, and you don't stop»), holdt ikke akkurat Blowfly tilbake på kruttet;

This is Blowfly, the master of class
And I'm here to sock some soul to your ass
Guys and girls, bull dykes and faggots
Gonna rap in your ear till your ass get ragged
If the world should end I'll be under no strain
I'd blast right off with my ding-a-ling
Gonna rap to all you motherfuckers

Jomen sa vi «klasse». Og det er bare de første par sekundene. Såklart Blowfly ble et forbilde for, og jevnlig samplet, av rappere som Too $hort, Ol' Dirty Bastard og N.W.A. Og etterhvert også omgangsvenn med bysbarn og «skittenrap-pioneer» Luther «Luke» Campbell og hans 2 Live Crew. Men kompleksiteten i «Blowfly's Rapp» finner man derimot om man roter litt rundt i røttene, og ser hvordan den mildt sagt sarkastiske bruken av truckfører-lingo peker rett mot ...countryhitten «Convoy» av C.W. Mccall, en merkelig proto-redneckrap skrevet til filmen med samme navn fra 1978. Søkt, sier du? Vel, ha i mente at Blowfly samme år som «Blowfly's Rapp» også gjorde en discofisert rap-parodi på C.W. McCalls låt

For jo. Det er nettopp i den aller mest folkelige musikken man ser de ellers skjulte og ofte tabubelagte forbindelsene mellom «hvit» og «svart» musikk i et fortsatt post-segregert USA -i musikken du hører i kjerka, men også i musikken du hører på strippeklubben og på horehus. 

Og midt i skjæringspunktet mellom kirke og horehus finner man som kjent soulmusikken, hvor Clarence Reid gjennom hele syttitallet opererte parallelt med karrieren som Blowfly som en høyst respektert låtskriver. Pussig nok, med tanke på det ikke spesielt feministisk anlagte tekstuniverset til Blowfly, skrev han aller mest effektivt for kvinnelige artister. Med låter finstemt skrevet fra kvinnelig perspektiv. Som hans kanskje største hit, Betty Wrights «Clean Up Woman»

Eller det som i undertegnedes ører står igjen som hans aller fineste øyeblikk, ja, kanskje en av de mest hjerteskjærende soulballader noensinne. Gwen McCraes rystende lille mesterverk «90% Of Me Is You» må da være selve definisjonen på såkalt autentisk musikk? Sånn musikk som de etterlyser, de som ryster på hodet over ungdommens råskap, og lurer på hva som skjedde med ordentlig musikk med medmenneskelig budskap. 

 

Men hei; Clarence Reid kunne fortalt dere hva som skjedde med den der ordentlige musikken. Dere ville ikke ha den. I hvert fall ikke nok til å betale regningene hans. Det var den hjerneløse øldrikkende collegeungdommen som sørget for at fyren kunne leve relativt komfortabelt til det siste, på evig turne med fittefunken sin i et bisarrt superhelt/wrestler-kostyme ...

Til sist, en kanskje enda mer ubehagelig ettertanke. Hva om det egentlig er motsatt? Hva om det er de enkle, ukompliserte og forrående fittesangene som kom fra hjertet til Clarence Reid, og de der inderlige kjærlighetssangene med all sin utsøkte patina som vi soulfeinschmeckere sitter der og lytter andektig til mens vi sipper på portvinen vår og tror vi er i kontakt med følelseslivet vårt, er de låtene han skrev med venstrehånda for en kjapp håndmynt? PLOT TWIST!