Soul-saga om amerikansk rasisme

Sterk skildring av en tøff tid for svarte, amerikanske musikere.

BOK: Sam Cooke (1931- 1964) var en musiker som fikk føle det amerikanske raseskillet på kroppen. En traumatisk begivenhet i sangerens liv inntraff i 1949. Sammen med sin daværende vokalgruppe The Highway CQs deltok han på et gospelstevne i Memphis, Tennessee, i det dype og rasesegregerte sør. Sammen med noen lokale jenter tok de seg inn i en park som var reservert for hvite. Den 18 år gamle Sam og kompisene hans ble tatt av politiet og grovt trakassert og truet på livet. Mange år seinere - nesten ti år etter at raseskillet var blitt erklært grunnlovsstridig av amerikansk høyesterett - var Cooke for lengst etablert som svart superstjerne og et symbol for det svarte Amerika. Men han ble fortsatt utsatt for diskriminering, og han ville ikke godta det. Da resepsjonisten i det flunkende nye Holiday Inn i Shreveport, Louisiana, sa at hotellet var fullt, eksploderte Cooke og skrek at han hadde like stor rett som hvem som helst til å overnatte på Holiday Inn. «Ingen kan lynsje meg her nede, jeg er Sam Cooke!» Men, nei. Han måtte kjøre Maserati\'en til et nedslitt artisthotell for fargede. I redneck-bakevja Shreveport ble Cooke ble satt i varetektsfengsel siktet for ordensforstyrrelse mens han i virkeligheten ble utsatt for grunnlovsstridig diskriminering.

DETTE VAR SØRSTATENE en måned etter den store borgerrettighetsmarsjen mot Washington D.C. da Martin Luther King holdt sin «I Have A Dream»-tale. Sam Cookes demonstrasjon i Shreveport bidro til å holde temperaturen og kampviljen oppe mot rasismen. Episoden ble en del av Sam Cooke-mytologien. Etter mordet på John F. Kennedy seinere samme høst, satte Malcolm X seg i forbindelse med Cooke, som allerede var kjent med bokseren Cassius Clay, snart Muhammad Ali. Slik ble Cooke assosiert med de svarte muslimene og de mest radikale kritikerne av det amerikanske samfunnssystemet.I sin biografi «Dream Boogie» har Peter Guralnick intervjuet alle gjenlevende familiemedlemmer og venner. Han har møtt hver eneste gjenlevende produsent og arrangør og musiker fra plateinnspillinger og turneer, vaktmestere, bartendere, diskjockeyer, seremonimestere, privatsjåfører, managere, revisorer, kjærester, groupies. Alt er gjengitt i en nøkternt refererende stil som slipper intervjuobjektene til i sitt eget språk. Resultatet er et mangfold av stemmer, rikelig med anekdoter, kryssklippet med alt det forfatteren har kunnet bruke av anmeldelser, omtaler, magasinintervjuer tilgjengelige kilder om Sam Cookes liv og karriere.

BOKA ER EN INNFØRING i afroamerikansk historie, om soulmusikkens basis i musikkgudstjenestene i de svarte baptist- og pinsevennmenighetene. Guralnick tar leseren med på Sam Cookes turneer på 50- og 60-tallet, først med gospelstjernene, så med rock\'n\'roll og rhythm & blues-showene og endelig de første soulartistene. Vi møter Sam Cookes mentorer og rivaler, R.H. Harris, Dorothy Love Coates, Roy Hamilton, Little Willie John, Jackie Wilson, James Brown, Johnny Guitar Watson, Solomon Burke. Vi møter til og med Fidel Castro som under et FN-møte ville vise sin solidaritet med USAs svarte befolkning Han tok inn på hotell i Harlem og inviterte med seg tre rader med jenter til Apollo Theatre når han skulle se Hank Ballard opptre der. Slikt ga den kubanske lederen gryende soulmusikken sterk symbolverdi. Guralnick skildrer livsmønstrene, skikkene og solidariteten i det skjulte, svarte USA fra innsida. Han avslører hva slags alternativ samfunnsmakt som oppsto rundt borgerrettighetspolitikerne, de svarte menighetene, de svarte underholdningsartistene, menighetenes gospelsangere, idrettsstjernene. Han skildrer hoteller i det segregerte sør som tok imot omreisende afroamerikanere som hver på sin måte var stjerner eller lederskikkelser, men like fullt annenrangs borgere i USA. De svarte musikerne som turnerte i sørstatene, opptrådte alle i de konsertlokalene og klubbene som hadde og fortsatt har den nedsettende betegnelsen The Chitlin\' Circuit. Når Sam Cooke og hans samtidige ikke opptrådte for et svart publikum, kunne de opptre for segregerte publikum med scenen midt i salen og med hvite og svarte på hver sin side av podiet, mens væpnet politi med hunder passet på at de svarte oppførte seg pent, og ventet på å forlate lokalet etter de hvite.

EN TRÅD GJENNOM hele boka er hvordan Sam Cooke protesterer mot hverdagsrasismen. Men Cooke blir ikke framstilt verken som helgen eller martyr. Det var like mye hans egen personlige stolthet og integritet som individ det sto om. Sam Cooke trodde på den Amerikanske Drømmen om å være sin egen lykkes smed. Han var stridbar, utålmodig og hissig. Han visste at han var en uvanlig rikt begavet personlighet, som tidlig var klar over at han kunne nå langt. Fra han var ti år sang han i søskengruppa The Singing Children, som ble startet av hans far, baptistpredikanten Charles Cook. Av den viljesterke pastoren lærte han å stå oppreist for det som var hans rett. Sam Cooke var en «son of a preacher man» med enestående utstråling, og ble et sexsymbol allerede som gospelsanger. Han skjønte at kunnskap er makt. Etter fullført high school leste han uavlatelig. Han ble påvirket av James Baldwins forfatterskap, politiske fagbøker, og han fulgte med i samfunnsspørsmål. Når han hører Dylans «Blowin\' In The Wind», skammer han seg, for han mente at en svart amerikaner burde skrevet den. «A Change Is Gonna Come» ble Cookes svar. De store endringene i populærmusikksmaken tidlig på 1960-tallet, overbeviste etter hvert Sam Cooke om at soul med gospel-feeling ville komme. For Cooke betydde dette at han kunne gå tilbake til den uhemmede call/response-sangen han utviklet i sine seks år med gospelkvartetten The Soul Stirrers. Denne musikken gjorde Sam Cooke til stjerne i de afroamerikanske menighetene, særlig blant de kvinnelige medlemmene.

DATTEREN TIL gospelpastoren C.L. Franklin i Detroit, Aretha, var stormende forelsket både i Sam Cooke og musikken hans. Deres veier kom til å krysse hverandre på 60-tallet da de begge satset på den verdslige musikken. Aretha Franklins versjoner av Sam Cookes sanger var vesentlig mer churchy enn de pop-pregete originalversjonene. Det var Aretha Franklin som realiserte Sam Cookes visjon om å få det emosjonelle trøkket til kirkemusikken inn i soul, og det skjedde med kunstnerisk veiledning fra produsenten Jerry Wexler på Atlantic Records. Atlantic hadde gitt Ray Charles muligheten til å utvikle sin hybrid av gospel, blues og jazz. Da Ray Charles\' kontrakt ble kjøpt av mediegiganten ABC, var Sam Cooke den nærmeste til å fylle tomrommet etter ham.

SAM COOKEs MANAGER er den skjulte hovedpersonen, Gudfar-helten, i Guralnicks saga om Sam Cookes triumf og tragedie. Regnskapsgeniet Allen Klein overtok som manager for Sam Cooke høsten 1963 etter at han forhandlet seg fram til da uhørte royaltyforskudd og rettighetsavtaler på vegne av sin klient. Klein skjønte at hitmaskinen Sam Cooke og hans store katalog av egenkomponerte låter var en potensiell gullgruve. Den sentrale scenen i «Dream Boogie» er ikke mordet på Sam Cooke, men møtet som Allen Klein har med Joey D\'Imperio, økonomidirektør og artistansvarlig på RCA. Den italiensk-amerikanske frisørsønnen fra Ocean City, New Jersey tar imot Allen Klein. Klein hadde vært ute en vinternatt før og lot seg ikke skremme av bossen i RCA. Tvert imot truet han med å si opp Cookes kontrakt med RCA dersom de ikke bladde opp minst 200 000 dollar i utestående royalties for Sam Cookes back-katalog. Møtet mellom D\'Imperio og Klein er tatt rett ut av Sopranos og et høydepunkt i biografien.Dette er godt skildret. Men det virker direkte ukritisk at Guralnick nedtoner at Klein vitterlig er kjent for å ha et av musikkbransjens mest frynsete rykter som finanshai.

«DREAM BOOGIE» er en biografi som peker langt utover Sam Cookes person, den handler om utviklingen av afroamerikansk kultur og identitet i den amerikanske borgerrettighetsbevegelsens tid. Da får det heller være at personen Sam Cooke blir litt utydelig i all den nitide fotfølgingen av ham fra vogge til grav. Guralnicks gjenskaper detaljert den amerikanske rasediskrimineringens umenneskelighet slik forholdene var for bare noen tiår siden, i lovs form i sørstatene, mer subtil som rasisme i de såkalt liberale nordstater.