Soul-sjef

Med «Don't Give Up On Me» viser Solomon Burke en gang for alle at han hører hjemme blant de aller ypperste soulsangerne.

Han har kanskje ikke gjort noe uutslettelig inntrykk før, selv om han er medlem av Rock'n'Roll Hall of Fame og har solgt 17 millioner plater. The Rolling Stones gjorde tidlig versjoner av hans «Cry to Me» og «Everybody Needs Somebody to Love», og han har inspirert en rekke andre artister. Men «Don't Give Up On Me» er altså intet mindre enn en åpenbaring av en plate. Heretter bør Burke omtales i samme åndedrag som blant andre Al Green, Marvin Gaye og Otis Redding.

Undervurdert

At Burke, far til 21, biskop og begravelsesagent, har vært for soul for pop og derfor er blitt undervurdert, skal vi kanskje prise oss lykkelig for nå. For jeg kan ikke huske når jeg sist hørte en soulplate med så mye sjel. Det skyldes særlig Burkes fantastiske frasering, men også Rudy Copeland, organisten i Burkes kirke, løfter sangene opp i en annen sfære med sine snikende orgeltoner. Det er ingen noviser som har levert låtene, heller, men han gjør hver og en av dem til sine egne.

Folk som Bob Dylan, Elvis Costello, Brian Wilson, Dan Penn, Nick Lowe, Tom Waits/Kathleen Brennan, Joe Henry og Van Morrison har skrevet nye sanger til Burke. Det vil si, Morrison var så fornøyd med sine to at han tok dem med på årets «Down the Road» før Burke rakk å gi ut sin.

Skinner gjennom

Joe Henry, en genial artist i seg selv, har produsert og gitt hver enkelt låt en touch av komponisten - slik at Waits' ånd lever i «Diamond In Your Mind» , Morrison spøker i «Fast Train», og Dylans Daniel Lanois-produserte «Time Out Of Mind» skinner gjennom i hans bluesorienterte «Stepchild» - med Lanois på gitar!

Sånn kunne jeg fortsatt, men kjøp heller plata - som slippes førstkommende mandag.