Soulmusikk uten gode sanger

USAs største unge soulsangerinne har et låtproblem.

Det har tatt sin tid å følge opp «Baduizm», et album som føltes som en redningsplanke for hele den amerikanske r&b-scenen. Vokalmessig er Badu den fullkomne kombinasjonen av sjel, teknikk og originalitet. Og det er det vokale som er den store beholdningen på «Mama's Gun». Badu har utviklet seg til å bli en uovertruffen sangerinne med røtter i hele spekteret av svart musikk - ikke minst jazz - og med en egenart som gjør henne unik i dagens musikkverden. Badu er en del av det samme miljøet som blant annet D'Angelo og The Roots, og i likhet med førstnevnte har også Badu problemer med å skrive levedyktige sanger. Hun har en utsøkt sans for det organiske, slentrende og musiserende, og plata er nærmest en lærebok i nyansert instrumentering og groove. Likefullt er «Mama's Gun» en aldri så liten skuffelse på grunn av damens manglende evner til å omformulere sin genuine musikkforståelse i gode sanger.