Soulsøsteren

Alicia vet å lage musikk man både får tårer i øynene og fryser på ryggen av.

CD: På sitt beste holder Alicia Keys emosjonell høytlesning. Det er bare å lytte ærbødig.

At Alicia Keys har valgt å kalle sitt andre album «The Diary of Alicia Keys» er ikke så veldig overraskende. På debuten «Songs in A Minor» fra 2001 viste hun at hun så absolutt ikke er redd for musikalsk intimitet. Dama har soul, og når hun først bretter ut sjela, er det med en helt unik og moden eleganse. For selv om hun bare er 22 år gammel, besitter Alicia en egen evne til å beskrive livets motsetningsfylte realiteter. Hun er irrasjonelt fornuftig, heftig og kontrollert. Alicia er den soulsyngende nabojenta, og livet er ikke nødvendigvis en dans på roser.

Det er kanskje derfor albumet åpner så dramatisk. Introen «Harlem's Nocturne» begynner som et rent pianostykke, før resten av «The Diary Of Alicia Keys» slippes løs. Den kjærlighetshevngjerrige «Karma» etterfølges av Timbaland-produserte «Heartburn». Og etter dette blir det bare bedre.

På singelen «You Don't Know My Name» tar Alicia saken i egne hender og ringer til ham hun er avstandsforelsket i.

Eneste skår i gleden er at albumlekkasjen «Streets Of New York», som dukket opp tidligere i høst, likevel ikke er med på albumet. Låten samplet Nas' «N.Y. State Of Mind», og hadde gjesteopptredener fra både Nas og Rakim. Likevel, her er det nok å ta av. Grasiøse «Diary» med Tony! Toni! Toné! er den absolutt vakreste låten jeg har hørt i år. Den beviser en gang for alle at repeatknappen er til for å brukes. Det er ikke annet å gjøre enn å sitere Alicia på «You Don't Know My Name»: «It feels like oooh!»

<!--BTEK0--> HEFTIG OG KONTROLLERT: Alicia Keys har soul, og når hun først bretter ut sjela, er det med en helt unik og moden eleganse, mener vår anmelder.