- Sov godt, Trøndelag Teater!

Med Otto Homlung har Trøndelag Teater fått en sjef som vil tilbake til 1950 tallet, mener Anders Baasmo Christiansen

DET ER TRIST

når det virkelig er mulig å få kjerra opp i femte gir, og noen setter spaken i revers i steden. For det er rett og slett slik det oppleves når styret ved Trøndelag Teater ansetter Otto Homlung som ny teatersjef. Ja, reaksjonært er vel ordet.

Mannen som synes å ønske norsk teater tilbake til 1950-tallet, med sine langtekkelige, gammelmodige og søvndyssende forestillinger. Mannen som nylig uttalte i Det Norske Teatrets hus-magasin «Det Norske» at: «Eg tek fram revolveren når nokon vil tre såkalla modernitet nedover hovudet mitt.» Først vet du ikke om du skal ta sånt sprøyt seriøst, for han er en hyggelig fyr han Homlung, trivelig type. Men det antikvariske teatersynet hans deler jeg definitivt ikke, og det gjelder mange med meg innen den yngre generasjon i teateret.

I en tid

hvor flere og flere, spesielt unge, ser på teater som noe kjedelig noe, er det viktigere enn noen gang å utnytte teaterrommet for hva det er verdt: Nemlig et sted hvor noe unikt kan lages, noe som ikke kan oppleves på f.eks film og fjernsyn! Mange unge teaterintruktører i dag har forstått dette, og prøver etter beste evne å lage forestillinger som trigger publikum ved å overraske, gjøre dristige grep, være på jakt etter nye måter å fortelle historier på og nye måter å bruke rommet på. Ja, noen finner seg til og med rom utenfor teateret. (Jo Strømgren innledet sine prøver på Ibsens «Byggmester Solnes» i Pirbadet i Trondheim) For publikum oppleves dette som noe nytt og annerledes, noe ukjent som skaper nysgjerrighet, konsentrasjon og nærhet til det de har betalt billett for å se, og ikke søvndyssende distanse. Det er jo et paradoks at mange unge i dag føler en sterkere nærhet til kinolerretet enn til aktørene på en teaterscene. Noe som liksom er poenget med teater; nærheten, der og da, publikum og aktører i samme rom, direktesending, kjøtt og blod, LIVE NÅ! Grunnen til dette tror jeg er filmens evne til stadig å fornye sin fortellerteknikk. Filmen benytter seg av sine special effects, teateret benytter seg altfor sjelden av sine. For oss som deler disse tankene om teater er provoserende og deprimerende å stadig møtes av uforstående representanter for Institusjonsteateret, som come-back-come-back-sjefen Homlung. Og ikke bare uforstående, han retter sågar revolveren sin mot oss og det han så foraktelig kaller «såkalla modernitet». «Nye former!», skrek Kostja i Tsjekovs Måken, før han skjøt seg med sin revolver.

TRØNDELAG TEATERS

styreformann Marvin Wiseth har hele tiden uttalt at styret har vært på jakt etter et teatersjef-emne som kan følge i Catrine Telles fotspor, noe kvikt, sprekt og spennende.

Nå som Telle har gjort en god jobb med å få masse folk i teateret og bevist at teateret hele tiden er foranderlig (f.eks 24 mislykkede nordmenn og bruken av hovedscene-rommet i Peer Gynt), lå jo alt klart for å gire om til femte gir. Og det manglet ikke på kandidater. Som noen prinser stod de der, klare til å gi jernet: Harry Guttormsen, Jon Tombre m.fl. Og kanskje av frykt for å være ørlite kontroversielle, faller altså styrets valg, sjokkerende nok, på denne trivelige hus-instruktøren fra Det Norske Teatret.

Men det skal gjøre litt vondt å lage godt teater, lærte jeg på skolen. Og det bør være litt gnisninger og slamring med dører, noe som driver oss som jobber ved teatrene til å yte vårt beste. Fader heller, målet vårt er jo å blåse hue av folk i salen, gi dem en trøkk i magan, og da tror jeg det bare er en fordel med et visst spenningsnivå. Et hyggelig arbeidsmiljø er selvfølgelig ønskelig, men det må aldri komme i vegen for å lage god scenekunst. Det må aldri bli så bedagelig og

hverdagslig å jobbe ved et teater at det ikke blir plass for galskapen. Og hvis jeg skulle ha noe å utsette på de to fantastisk flotte årene jeg hadde ved Trøndelag Teater, er det vel nettopp at det til tider var litt for hyggelig. Vaflene kom faretruende nær scenekanten iblant.

Altfor mange unge skuespillere forsvinner fra Trondheim, som regel til Oslo, hørte jeg da jeg jobbet ved Trøndelag Teater. Forklaringen var de større mulighetene for bijobber innen film og tv etc. i Oslo. Selvfølgelig er dette en del av sannheten, men det er nok av idealisme blant unge skuespillere, og lysten til å være med på å lage godt teater er stor. Men med de signalene Trøndelag Teater sender ut nå, er det nok mye mer attraktivt å komme seg til en annen landsdelsscene, som det er naturlig å sammenligne med - nemlig Rogaland Teater. Der tar nå den unge Hanne Tømta over sjefsstolen til den unge Ingjerd Egeberg. Offensiv satsning på tøffe prinsesser. Ja, tenk det, det går faktisk an!

SELVFØLGELIG SKAL

teateret ha et tilbud til alle, et variert repertoar. Med landets eldste scene vegg i vegg med landets mest moderne, og med totalt 5 scenerom, ligger jo forholdene til rette for det på Trøndelag Teater. Og en forfatter som Duun, som Homlung er så glad i, bør jo absolutt settes opp i Trøndelagens sentrale teaterhus. Men da kan vel instruktøren Otto Homlung hyres inn? Så kan han fortelle historiene om litj-Kari, blind-Olai, torve-Tulla og resten av gjengen. Som instruktør, ikke som fanebærer og profilmaker. Vi lever i en tid der veldig mange i Norge griner på nesa av å måtte betale skattepenger til teaterdrift. Ja, enkelte synes det er på sin plass å gjøre Nationalteatret om til bingohall. I en slik tid hjelper det ikke å nøre opp under enkeltes fordommer om at teater er noe drita-kjedelig møl! Nå som både repertoar og billettpriser ikke lenger skiller seg så altfor kraftig fra privatteatrene, må institusjonsteatrene forstå at de ikke kan overleve med visjonsløse holdninger som Trøndelag Teaters styre nå har vist. Det vil komme en tid da institusjonsteatrene ikke lenger kan sitte med hendene i fanget, vel vitende om at de har klippekort på den årlige statsstøtten. Noe Kulturmeldinga vel også indikerer. Det vil bli hardere kamp om potten. Når eksempelvis norsk film virkelig blomstret med drøyt 20 premierer forrige år, og som konsekvens av dette får en kraftig reduksjon i antall premierer et par år etter, sier det seg jo selv at det er en støtteordning som ikke fungerer, og som det forhåpentligvis snarlig blir gjort noe med.

DET ER DOG

oppløftende at Otto Homlung i sin tiltredelsestale hevder han vil la yngre instruktører slippe til i regioppgavene, og som dermed kan bidra med sine avtrykk i helhetsbildet av teateret.Vi får bare håpe at han holder ord, skjønt mange har sin tvil. Men igjen, det er altså dette bedrøvelige signalet, styreleder Wiseth med følge har sendt ut, som provoserer og «avmaktifiserer». Her var det en virkelig mulighet til å slippe nye krefter til! For hvis ikke noen tør å satse, tør å gå nye stier, tør å utfordre sitt publikum; vil både intitusjonsteatrene og publikum sovne langsomt hen. Så på gjensyn og sov godt kjære Trøndelag Teater, måtte det endelig komme en prins eller ei prinsesse og kysse dere til liv før det er gått 100 år.

Se også side 48 og 49