SPRÅKHELT: Professor Finn-Erik Vinje var lenge fast språkekspert i NRK. Foto: Sondre Steen Holvik / Dagbladet
SPRÅKHELT: Professor Finn-Erik Vinje var lenge fast språkekspert i NRK. Foto: Sondre Steen Holvik / DagbladetVis mer

Sover Språkrådet?

«Alle» mener at opplæringa i «grautmålet» er bortkasta, økonomisk galimatias og kime til dårlig selvtillit hos vår oppvoksende slekt.

Debattinnlegg

At vi i Norge har to skriftformer - bokmål og nynorsk - er en kime til irritasjon. Når diskusjonen nærmer seg et voldelig punkt, er det å kaste ut motstand mot nynorsk en garantert brannslukker. Bitterheten retta mot en uenighet, rettes nå mot et problem. «Alle» mener at opplæringa i «grautmålet» er bortkasta, økonomisk galimatias og kime til dårlig selvtillit hos vår oppvoksende slekt.

Kan hende er det motstanden mot nynorsken som gjør at folk ikke ser skogen for bare trær; at det er folkesjela og det norske språket de kaster fra seg, og i stedet omfavner bokmålet som de tror er norsk. Tilhengerne av dansk innså at det å kalle det norske skriftspråket dansk, var å undertegne egen dødsdom. De prøvde seg med riksmål, men det mindre heldige, var at vi som erstatning fikk bokmål. Akkurat det er vondt å forstå; at de kasta på båten norsk språk - nynorsken.

Finn-Erik Vinje er min språkhelt. Før i tida han på TV og snakka om hva som var lov og ikke lov. På et eller annet tidspunkt må Vinje ha blitt ei belastning, for en dag var han borte vekk. Dermed forsvant språkpolitiet.

Jeg har trodd at Språkrådet skal verne det norske språket, og det gjør de sikkert - i sine kott. Historien har vist at rådet i mindre grad enn Vinje, er beslutningsklare. Dersom noen skreiv eller sa «efter disse normer …», var Vinje der med en gang. Jeg har aldri opplevd Språkrådet sånn. Kan hende er uenigheten intern for stor, for språkendringene er ikke prega av presisjon, heller kaotisk mangfold.

På sprakradet.no under tittelen Dette gjør Språkrådet, er det ei liste hvor punkt fire sier: «Vi forvalter rettskrivingen i nynorsk og bokmål og følger med på hvordan språket utvikler seg.» I orda følger med, ligger et krav om handling, for i mitt hode er et språkråd en organisasjon som forvalter rettskrivinga, påpeker feil og korrigerer når de ser vi beveger oss i feil retning. Ikke en eneste gang har jeg registrert at de står opp og sier: Nå beveger vi oss i heilt feil retning …

Nei, Språkrådet gjør ikke det! Godt gasjerte sover de!

I A-Magasinet 25.1.13 skreiv Vetle Lid Larssen et utfall kalt Ditt språk. Han må nettopp ha våkna opp av den samme søvnen som Språkrådet er i, men i motsetning til dem, får han en språklig erkjennelse; å kjempe for dansk. Gjennom stormangrep feier Larssen til side det norske språket, og i stedet raljerer han over alle som ikke tenker som ham: Du skal ikke være flau for at du 500 år etter at dansketiden begynte, 200 år etter at den tok slutt, gir faen med fett på i hele greia. At du for lengst har skjønt at et språk er en levende organisme, påvirkelig og foranderlig, og at det å beklage dets bakgrunn er like latterlig som å skamme seg over en tante du aldri har møtt.

Larssens prosjekt er å hegne om dansk språk ved å gjeninnføre riksmålet; han gremmes over hunkjønn, a-endinger, diftonger og den store dialekt-floraen: Du skal være stolt av språket ditt, selv om du skriver bokmål.

Fascinasjonen han og mediene har for dansk, har alltid forundra meg. Jeg kan finne tusenvis av eksempler på at grunnen til at folk har lagt sin elsk på bokmålet, er uvitenhet, men den begrunnelsen kan ikke brukes på Larssen. For ham handler det om kontroll, om klasseskille og det å vise at noen er bedre enn andre. Språkkampen er fiffens og embetsstatens mål mot folkets mål.

Aftenposten, én av Larssens arbeidsgivere, har i årtier misjonert for riksmål. De har kjørt sin egen språklinje, også om den har vært på tvers av gjeldende norm. Der trådte Larssen sine barnesko, og det samme miljøet har født andre skribenter til den riksmålske språktradisjonen og slik spredt sine apostler utover hele medie-Norge.

Regjeringa skreiv i Kulturpolitikk mot 2014: «Språk er eit komplekst og nyansert instrument for kommunikasjon av tankar og kjensler, men det er òg eit kulturprodukt, skapt og utvikla gjennom fleire tusen år; det er med på å gje ulike folkeslag kulturell identitet.»

Som norsklærer i videregående skole, kjemper jeg for norsk språk, og hjelper til med å pumpe det norske språket inn i elevenes blodomløp. Noen tror at det å forsvare nynorsk, er det vanskeligste for en norsklærer, og det er riktig, men i det seinere dreier kampen seg mer om å få stansa gjeninnføringa av riksmålet (en eufemisme for moderat bokmål).

Det er her Larssen og Språkrådet smelter sammen med Riksmålsforbundet og det øvrige medie- og forlags-Norge i det som er ei språklig ensretting - en bevegelse for riksmål.

På Riksmålsforbundets hjemmeside raljeres det over norske former som hunkjønn, a-endinger og diftonger. De mener at å skrive «Kvinna blei oppfordra til sjøl å legge alle korta på bordet med omsyn til hva hun dreiv med heime i fritida si» grenser til språklig galskap.

Det samme gjør Larssen i sitt innlegg: Du er ikke fra dalom. Du bor ikke i gamme. Du har ingen fetter på Vinstra. Du er en vanlig, halvforvirret, kvarturban kulturelsker, som drikker rødvin fire ganger i uken og leser Nesbø i skjul. Vær stolt av det. Ikke la romantikerne fortelle deg at du ikke er bra nok, fordi du skriver «skrev» og ikke «skreiv», fordi du sier «tingene» og ikke «tinga».

Legger du merke til omslaget, raljeringa og den nedlatende tona overfor alle dem som ikke har opphav i hovedstaden?

Kampen om vi skal bevare det norske, eller om vi skal bli pådytta det danske språket, har på en eller annen måte riksmålsfolket klart å sette i system. Tilhengerne er plassert der hvor språkavgjørelsene tas; på toppen av enhver organisasjon innafor aviser, mediehus og språkråd.

I «alle» norske aviser og andre trykte publikasjoner, er den rådende normen: ingen hunkjønn, men felleskjønn jenten for jenta, pæren for pæra og hytten for hytta, heller ingen a-verb som kasta, hoppa, heller ingen diftonger som skreiv, heiv og dessuten et flatt og livløst intetkjønn uten husa, barna, trea. Selv ikke på Språkrådets sider, de som representerer «hele» språket, har jeg funnet noen av ovenfor nevnte former - også der dominerer riksmålet.

Finn-Erik Vinje, vi trenger et språkpoliti!