PRESENTERTE GOLIAT-TALL: Olje- og energiminster Terje Søviknes. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
PRESENTERTE GOLIAT-TALL: Olje- og energiminster Terje Søviknes. Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

Goliat-feltet:

Søviknes' regnestykke skyver på grensene for lønnsomhet

Olje- og energiministeren skulle vise fram Goliat-feltets lønnsomhet. Men lønnsomhet er visst ikke lenger hva det en gang var.

Kommentar

Operatøren av det mye omtalte Goliat-feltet i Barentshavet, det italienske oljeselskapet Eni, kunne forrige uke melde at de anser det siste pålegget fra Petroleumstilsynet som lukket. Driften har vært stengt siden starten av oktober, men sikkerheten skal nå være i orden. Selskapet venter bare på klarsignal fra Petroleumstilsynet.

Søviknes' regnestykke skyver på grensene for lønnsomhet

I beste sendetid på Dagsrevyen mandag skulle olje- og energiminister Terje Søviknes forsøke noe av det samme. Ved å redegjøre for ferske anslag for lønnsomheten på Goliat i et brev til Stortinget, skulle statsråden lukke det som har blitt en betent sak for Olje- og energidepartementet denne høsten.

Til Dagsrevyen sa Søviknes at «med det vi kan se i dag er prosjektet uansett lønnsomt, både for operatør og for staten».

Mon det. Istedenfor å vise klart og tydelig i hvilken grad Goliat-feltet er lønnsomt, flytter Søviknes’ regnestykke premissene for hva som er lønnsomhet og ikke. Det er lite vakkert.

Først bruker statsråden betydelig plass på å forklare at investeringsanalyser skal være fremadskuende og å anslå hvor mye fortsatt aktivitet på Goliat er verdt. Det er naturlig nok store, positive tall, siden de største investeringene og kostnadene allerede har funnet sted. Derfor er også nedleggelse av driften av Goliat helt på siden av debatten. Ingen har foreslått det, og det er ikke det høstens bråk har handlet om.

Deretter får vi anslag for den såkalte internrenten, den årlige snittavkastningen feltets samlede inntekter og utgifter gir før de «diskonteres». Denne internrenten beregner Olje- og energidepartementet til mellom 0,9 og 5,9 prosent, avhengig av forutsetningene. Når disse utregningene gjøres ved hjelp av Wood Mackenzies analyseverktøy GEM, er resultatet en internrente på 5,4 prosent før skatt og 5,2 prosent for skattebetalerne.

Altså er anslagene for avkastning som legges fram lavere enn de sju prosentene departementet selv oppgir som det veiledende avkastningskravet (diskonteringsrenten) i veiledningen for utarbeiding av såkalte PUDer. Sju prosent ble også brukt som norm da Oljedirektoratet gjorde sin oppdaterte lønnsomhetsvurdering av feltet i 2015. Men nå kan altså også avkastning på mellom én og seks prosent regnes som lønnsomt, ifølge Søviknes.

Han virker å ha glemt at avkastningskravet som brukes i departementenes lønnsomhetsanalyser er der av en grunn.

Når oljeselskaper får fradrag på skatten for å investere i nye felt på sokkelen, innebærer det redusert innbetaling i Oljefondet. Derfor holder det ikke at avkastningen er positiv.

Prosjektets avkastning må være høyere enn hva den er i Oljefondet (samt en kompensasjon for den ekstra risikoen), skal det regnes som lønnsomt. Hvis ikke har vi tapt penger, sammenliknet med alternativet.

Når Søviknes virker å mene at det er en positiv internrente som tilsier lønnsomhet, ikke internrente over avkastningskravet, er det altså på gale premisser.

Tallet som fungerer best som anslag for feltets lønnsomhet, nåverdien av feltets samlede inntekter og utgifter, får vi først et forsøk på helt til slutt i dokumentet. I oppsummeringen er det ikke å spore i det hele tatt. Men før det presenteres, rekker departementet å understreke at de anser slike beregninger som lite relevante. Internrenten, som besvarer samme spørsmål fra en litt dårligere vinkel, får på sin side ikke samme beskrivelse. Hvorfor det ene er irrelevant og det andre ikke, forklares ikke.

Nåverdi-anslagene viser en langt mer usikker lønnsomhet enn hva Søviknes vil ha det til. Med dagens oljepris framover og et konservativt avkastningskrav på fire prosent, altså lavere enn vanlig for slike prosjekter, gir Goliat-feltet om lag 2,9 milliarder 2009-kroner i lønnsomhet for skattebetalerne. Om oljeprisen heller blir 400 kr per fat, om lag det som legges til grunn i Statsbudsjettet, faller lønnsomheten til -7,4 milliarder for skattebetalerne, mens eierne av feltet kommer ut i null.

Ikke bare viser det at Goliat-feltet, med oppdaterte tall, kan bli ulønnsomt for statskassen i et realistisk scenario. Det viser også at det finnes realistiske scenarioer hvor staten taper penger, mens oljeselskapet ikke gjør det. Det står i kontrast til Søviknes gjentatte påstander om at «det som er lønnsomt for selskapene også er lønnsomt for samfunnet».

Alt i alt framstår Søviknes svar mer tåkeleggende enn oppklarende. Han kunne akseptert premisset om at nåverdien av feltet, fra leting til nedbygging, er interessant i seg selv, og lagt fram tallene for det. Så kunne han sagt noe om å ta lønnsomhetsvurderinger på alvor, og snakket videre om Johan Castberg-feltet. Men det gjør han altså ikke.

Istedenfor er det igjen vanskelig å forstå om det som legges fram er ment å være et beslutningsgrunnlag til det beste for samfunnet, eller en skjønnmaling av virkeligheten. Det er overraskende fra en statsråd som er satt under press for å ikke levere det Stortinget vil ha.

Forrige uke kunne NRK Finnmark melde at leverandørindustrien i nord er lei bråket rundt Goliat. Lite tyder på at Stortinget er det samme etter dette svaret. Søviknes kan neppe anse saken som lukket helt enda.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.