Søvndyssende Cassandra

Prøver Cassandra Wilson «å ta en Norah Jones»?

CD: Mindre enn halvannet år etter «Belly of the Sun» er Cassandra Wilson på farten igjen med nok en dose pop-deltablues fra studioet i hjembyen Jackson, Mississippi. Men der «Belly...» iallfall var sjarmerende, er «Glamoured» stort sett søvndyssende, og ikke så rent lite pretensiøs. Særlig rammer det Stings «Fragile», Dylans «Lay Lady Lay» og Willie Nelsons «Crazy», låter som i originalversjonene eier og flyter på en inderlighet som du skal være uhorvelig velvillig innstilt for å gjenfinne i disse velspilte, men motstandsløse «glamouriseringene».

Gitaristen Fabrizio Sotti har produsert, og har sammen med Wilson signert fire låter, hvorav tre er ganske svake. Først når Cassandra Wilson mørksynger seg sensuelt ut i Muddy Waters' «Honey Bee» begynner det hele å likne på noe, og sammen med de tre siste sporene - Wilsons «Broken Dreams», Wilson/Sottis «On This Train» og Abbey Lincolns «Throw It Away» - danner den en viss opptur på noe som må være en av Cassandra Wilsons minst vellykkede utgivelser.

På coveret takker Wilson Blue Note-sjef Bruce Lundwall «for letting me be myself again». Sitatet fra Sly Stone (som på underfundig vis erstattet «myself» med «mice elf») klinger ganske illevarslende for oss som hørte magi i Cassandra Wilsons «New Moon Daughter» (96), et album med jazzkvaliteter som nå nærmest er fraværende. Hvis det virkelig er slik at dette er den «ekte» Cassandra Wilson, er det Blue Note-kollega Norah Jones snarere enn Universal-divaene Shirley Horn, Dee Dee Bridgewater og Diana Krall som får henne som konkurrent i platesjappene.