Søvnig om det hinsidige

«Hereafter» er en merkelig overfladisk affære om livets dypere spørsmål, regissert av selveste Clint Eastwood.

FILM: Den imponerende produktive 80-åringen Clint Eastwood kan gjerne lage halvgode filmer resten av livet — han vil uansett leve videre her i den virkelige verden som en av filmhistoriens storheter. «Hereafter» er at av hans mer kuriøse påfunn.  

Filmen består av tre parallelle fortellinger. Marie Lelay (Cécile de France) er en superkjent programleder for et superseriøst nyhetsprogram på fransk tv som har en nær-døden-opplevelse under Tsunamien. Marcus er en 12-åring i London som mister tvillingbroren sin i en ulykke. George Lonegan (Matt Damon) kjører gaffeltruck i San Fransisco fordi det ble for slitsomt å jobbe som medium. Lonegan prøver å leve et normalt liv, men hver gang han kommer borti hånden til et annet menneske, kjenner  han et støt gjennom kroppen og tar imot beskjeder fra de døde. Dette gjør det vanskelig for ham å date og håndhilse.  

Daff Damon
Vi følger de tre på hver deres kant. Marie blir fjern, tar permisjon og skriver bok. Marcus plasseres i fosterhjem. Mon tro om deres veier vil krysses før filmen er slutt?  

Skildringene er nøkterne. Clint er kjent for sine behagelige filmsett med få takninger. Han har så lett for det, sier man, men denne gangen er resultatet en merkelig døsen affære, hvis vi ser bort fra den spektakulære flodbølgen i starten. Det virker som om filmen er laget halvveis i søvne: Først skjer dét, så skjer det neste. Eastwood mater oss med teskje. Ingenting overrasker. Skuespillernes prestasjoner er underlig blasse. Matt Damon (for anledningen på smultringdiett) dilter omkring som motvillig medium.  

Hinsidige påstander
I utgangspunktet kunne dette blitt en god film om hvordan mennesker på ulike vis bearbeider sorg. Dessverre er Eastwoods grep søvndyssende uoriginalt og mangler emosjonell kraft til å gjøre fortellingene fengslende for andre de ihuga nyreligiøse.  

Selv blir jeg sittende og fundere over hva som bøgger meg ved Eastwoods flørt med det hinsidige. Min skarve konklusjon er som følger: Sorgbearbeiding kan bestå i å lage fortellinger som gjør tapet forståelig og til å leve med. Å lage film handler også om å lage troverdige fortellinger. Regissøren tar på seg rollen som allvitende, han leker Gud. I tilfellet «Hereafter» rakner fortellingen og framstår som falsk: Se, Matt Damon er synsk, han vet de innerste hemmelighetene til folk han ikke har møtt før, er ikke det bare helt utrolig? Nei, Clint, du påstår at det er utrolig. Og vakkert. Og viktig. Jeg vil påstå at du er blitt blaut og at Dirty Harry og Bill Munnys nær-døden-opplevelser vil få en mer framtredende plass i filmhistorien enn «Hereafter».