Søvnig samtidsraseri

Skuffende konvensjonelt tankegods framført i et som oftest egenartet språk.

BOK: Thure Erik Lund er en kritikerrost forfatter det er lov å vente seg mye av. Derfor er det ofte en skuffelse å lese de sju tekstene i «Om de nye norske byene og andre essay».

Visst har Lund på sitt beste også i denne boka en språklig oppfinnsomhet og et rasende driv som gjør ham elegant, morsom og tankevekkende å tilbringe tid med. Men overraskende ofte bærer de utpreget litterære essayene hans preg av høyst konvensjonelt tankegods som har vært framført igjen og igjen, om enn ikke alltid med tilsvarende språklig overskudd.

Glaner på tv

I «Om de nye norske byene og andre essay» raser Lund mot ny teknologi generelt og tv-mediet spesielt, mot trendfiksert kjendiskultur, forbrukshysteri, reklame, politikere, pengemenn, USA og tabloidavisene.

Noen smaksprøver: «Folk bygger hytter som gale. Digre båter kruser bortover skjærgården.» «Dermed blir den ekte nordmannen ikke lenger sett på som god nok, mens velstandsnordmennene, de fråtsemaniske pengefolkene, tv-seerne, de som liksom er norske og globale, om hverandre, i en salig graut, de ser på seg sjøl som mer enn gode nok.» «De aller fleste norske nordmennene ender opp som psykopatiske storforbrukere av pottitgull. Glaner på tv gjør dem, kveld etter kveld. Dyrker kjendiser. Det finnes ikke noe håp.» Som tv-kritiker går Lund Neil Postmans svartsyn en høy gang.

Nostalgi

Tekstenes Lund framtrer i den velprøvde rollen som kultur- og samtidspessimist tilsatt en ikke ubetydelig dose misantropi. Essayet «Om religion og underholdning», der Madonna og Michael Jackson får gjennomgå som vår tids «frelsere», tyder på at populærkulturen ikke nettopp er forfatterens hjemmebane.

Han hyller bitterheten, dyrker nostalgien og drømmer om tida «da vi kunne ha trauste, sindige og rolige menn og kvinner der på Stortinget, som prata rare dialekter og var lavmælte, og som var ufikse i klærne ...».

På sitt verste er tankegodset så trøttende slapt og klisjéaktig at man nesten må lure på om kulturkritikeren Lund er ute i parodisk ærend. På sitt beste, derimot, som i tittelessayet «Om de nye norske byene», som handler om «byggefeltsteder» som Konnerud, Tromsdalen og Åsane, gjør Lunds skriveevner velkjente tanker nye og friske igjen.

Det som umiddelbart likner klassisk forstads- og sovebykritikk, utvikler Lund til en byhistorisk analyse og en kløktig samtidsdiagnose i en tekst som nå og da kan minne om Dag Solstad. Jeg har imidlertid mildt sagt problemer med å følge Lunds påstand om hvordan funkisarkitekturen har skylden for at det eneste meningsfulle arbeiderklassen kan gjøre er å se på tv.

Skriverefleksjoner

Det samme har jeg ikke sjelden med å følge Lunds resonnementer om skriving. For ved siden av samtidskritikken, handler tekstsamlingen om Lunds eget virke - å skrive essay og romaner. Også essayet «Orden og ordene» har åpenbare språklige kvaliteter, men i avslutningsteksten «Om å skrive essay og romaner» er det igjen vanskelig å få grep om Lunds kryptisk-romantiske utlegninger om å skrive uten holdninger, plan eller agenda.

Et annet sted i boka skriver han om «å fortape seg i kompleksitet» som en slags motstrategi mot pengefolkene og meningstyrannene - de han kaller «gærningene» - og muligens er det det han her forsøker å gjøre. Men hadde jeg vært en av studentene han skriver om at han har foredratt for om «skrivemulighetenes verden» med liknende stoff, ville jeg ikke sittet særlig mye klokere tilbake.