Regjeringens krav til kompetanseheving for lærere har brakt med seg polemiske stormkast. De nye kravene er at en lærer i norsk, engelsk og matematikk må ha tretti studiepoeng i faget for å kunne undervise i barneskolen og seksti studiepoeng for ungdomstrinnet. Erfarne allmennlærere føler seg slengt på skraphaugen, mens Skolenes landsforbund mandag gikk ut og sa det var i strid med grunnloven å gi vedtaket tilbakevirkende kraft.

Nettopp kravet om oppgradering av samtlige lærere som ikke tilfredsstiller det påkrevde nivået, virker usmidig. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har bedyret at lærere har samme stillingsvern som før: Det er snakk om å videreutdanne seg, ikke bli parkert. Men nye kompetansekrav vil åpenbart skape utfordringer for nyutdannede lærere, som kan ha problemer med å finne en arbeidsgiver når det er gitt at kompetansen de sitter på, om kort tid kommer til å være mindre verd. I et land med et stort behov for lærere åpner det også for mer omfattende bruk av ufaglærte vikarer, som de nye kravene ikke gjelder for.

Samtidig er det lett å være enig i regjeringens mål. Den som skal formidle et fag for elever på forskjellige nivåer, trenger solid innsikt i faget de underviser i. Norsk skoledebatt var for lenge preget av en tro på at menneskekunnskapen til en lærer kunne veie opp for et overflatisk forhold til fag. Snev av det samme anes i den halsstarrige reaksjonen fra enkelte av de kravene gjelder, som velger å se vekk fra at de også innebærer en gyllen mulighet til å få faglig påfyll og gi yrket høyere status. Det som kan sees på som en sjanse til å utvikle seg, blir forstått som en fornærmelse. Denne holdningen bør justeres.