Spagettimusikk

Munnspill, trompeter, suggererende rytmer, mannskor, glødende elektriske gitarer, plystretoner, glidende sopraner og ellers masse fritt lydrom. Pluss westernhelter i ritt over en evig prærie. Vi er i universet til den såkalte spagettiwestern, filmer fra det ville vesten tatt opp i de forrevne, folketomme fjellene i Spania. Der herjet fryktelige meksikanske banditter mens lakoniske helter med gyllenfarget hår under hatten reddet damer som liknet på Claudia Cardinale og Gina Lollobrigida.

  • Mer enn 500 spansk-italienske westernfilmer ble lagd mellom 1960 og 1975. Den amerikanske westernfilmen var på hell. John Waynes konsept var begynt å bli slitent. De italienske westernheltene var helt andre typer. Hva skal man med skurker, når man har slike helter, ble det kommentert. Her skjøt alle fra hofta, men heltene skjøt raskest og sikrest. Skurkene rakk ikke engang å tørke av seg fliret før de var ekspedert over i det hinsidige. Heltene hadde slagkraftige navn som Ringo, Django, Sartana, Trinity, Nobody og så videre.
  • Resten av verden var uvitende om hva som foregikk på de spanske høyslettene inntil Clint Eastwood en dag i 1964 dukket opp i «For en neve dollars». Resten er historie. Filmen var bygd på Akira Kurozawas mesterverk «Yojimbo», den var regissert av Sergio Leone og musikken var komponert av Ennio Morricone. Men for å slå igjennom på det ikke-latinske markedet hadde begge for anledningen tatt engelske navn. Leone kalte seg Bob Robertson og Morricone Dan Savio. Eastwood var stort sett ukjent, bortsett en hovedrolle i TV-serien «Rawhide».
  • Nylig er både «For en neve dollars» og oppfølgerne «For et par dollar mer» (1965) og «Den gode, den onde og den grusomme» (1966) utgitt i nydelige, remastrede widescreen-videoutgaver. Samtidig er musikken til en hel rekke av spagetti-westernfilmene utgitt på tre CD-volumer (til sammen fem CD-er) kalt «Spaghetti Westerns» (Amigo), forsynt med kyndige kommentarer. For en musikk! Det var ikke bare mesteren Morricone som brukte soundtracket til disse filmene til å skape eksperimentelle lydtepper. Det lød som rock'n'roll-versjoner av «Concerto de Aranjuez» av Joaquin Rodrmgo.
  • Så om du ikke har lyst til å se filmer ved navn «Killer, Adios» eller «Duck, you sucker», kan du trygt lytte til musikken. Den bringer deg velberget inn i en hvilken som helst solnedgang.